Cakey’s Twisted Bakery-anmeldelse (Xbox Series X|S & PC)

Cakey’s Twisted Bakery er som en godt glasert skolekake som minner om enklere tider. Det er kjent, smakfullt, og perfekt i stand til å kitzle dine smaksløker, selv om du vet alt for godt at du har fordøyet de samme lagene uten tall før. Det er Five Nights at Freddy’s, Poppy Playtime, og My Friendly Neighborhood alle sammen til en sykende fargerik kirsebær. Likevel er det noe med det som får deg til å ønske å ta en annen bite og nyte øyeblikket.

Hvis du ikke kjenner Cakey’s Twisted Bakery, kan man bare beskrive det som et førstepersons stealth-skrekkspill hvor du, en ung protagonist med en søt tann for peanøtt og sprøtt ben, går inn i de tvilsomme korridorene i en bakeri. Tenk Sweeney Todd (eller Ravenous Devils, hvis vi skal gamifisere det) møter Poppy Playtime, og du burde ha en vag ide om hva vi snakker om her.

Det går som følger: du ankommer bakeriet midt på natten, ikke med intensjonen å spise kaker for å tilfredsstille dine sene kveldsbehov, men for å finne og redde din bror som, av en eller annen grunn som er helt ukjent for deg, er det siste offeret i en ondsinnet konspirasjon. Bakeriet,  som fungerer som det sentrale hubben for spillets korte sekstiminutters matlaging, introduserer deg for Cooker Jr.—en overordentlig glad maskin, naturligvis—and en håndfull rom, hver av dem inneholder ingredienser av alle former og størrelser. Målet,  kort sagt, er å finne gjenstander fra forskjellige bokser, bake tema-pai, og eliminere maskoter som vandrer i korridorene.

Uheldigvis er Cakey’s Twisted Bakery ikke uten sine sure flekker og dårlig smakende ingredienser. Ikke ta feil, idéen er god, likeså de glaserte maskotene som fyller ut kjøkkenkvarterene i sin flamboyante bakehus. Det kan imidlertid være et frustrerende stealth-basert spill her, mer så når det ikke forteller deg hvordan du skal smake dine egne bakevarer, mye mindre hvordan du skal gå dyptere inn i dens klotede kjøkkenskap. Isteden setter det deg i dypt vann med en verdiløs lommelykt som har en forferdelig vane med å slukke etter ti sekunder, og en rekke plakater som beskriver hvordan du lager pai.

Det tok meg en god ti minutter med å søke kjøkkenet etter ledetråder før jeg forsto hvordan man skulle klare å finne ut av bakeriet. Først var det et spill av katt og mus—en spent affære som hovedsakelig bestod i å løpe rundt med Flesh Cubes, Cocoa og Melk, og bake peanøtt-pai som, for å si det mildt, jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Men så ble det mye klarere. En slimet lilla portal førte inn en maskot, og en fargekodet helsebar avdekket løsningen. Jeg trengte å lage pai, og jeg trengte å skyte dem mot maskoten før den fikk tak i meg. Hvis jeg kunne klare å gjøre det, da kunne jeg grave dyptere inn i bakeriet og låse opp flere rom. George ventet, og jeg måtte lage en hel del pai før jeg kunne fjerne lenkene.

Det var ikke lenge etter at jeg traff det første slaget at jeg lærte sannheten om at, til tross for mine beste anstrengelser for å gjøre en god pai, hadde maskotene en ubehagelig vane med å regenerere etter hver død, likeså kryptonitten som ville sende dem tilbake til avgrunnen. Hvis jeg falt for en maskot—en hendelse som, irriterende nok, var en del for ofte til min smak—da ville spillet returnere meg til begynnelsen av et tre-minutters spare-vindu, og bakeprosessen ville begynne fra scratch. Ingrediensene jeg tidligere hadde samlet inn ville fortsatt være til stede i Cooker Jr., men så langt jeg kunne se, var alt ellers al dente.

På ingen tidspunkt under de sekstiminutters turen med Cakey følte jeg mig truet. Frustrert, iblant, absolutt, men aldri på kanten av stolen og åndeløs. Hvis jeg kom noen gang innenfor spytteavstand fra fienden, kunne jeg nesten garantere at jeg ikke ville kunne finne et gjemmested i tide. Deckning var sjeldent, og, for å si det rett ut, hadde maskoten mer utholdenhet enn Usain Bolt. Med det hadde jeg lite rom for å vise min kulinariske magi. Det var enten eller, en konstant prosess med å eliminere dårlige ingredienser var den eneste måten å grave dyptere inn i underlivet.

Jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg forlot bakeriet med en oppblåst mage. Tilfreds, men ikke helt tilfreds med lagene det matet meg med. Historien var kort, og med mangelen på notater og områder å utforske, ga den meg aldri en dessert eller noe måltid-verdig. Det var en enkel hent-oppdrag med lett skrekk og stealth-elementer, men det var omtrent så langt det gikk. Hopp-skrækkene var svært lignende Five Nights at Freddy’s, og oppdragene var presset inn i en enkel rutine som, dessverre, bare lot mye til å ønske.

Til tross for noen mindre feil er Cakey’s Twisted Bakery et solid maskot-skrekkspill som likevel får mye rett. Med noen rene visuelle effekter, originale monstre og et klaustrofobisk miljø som har kraften til å få huden din til å krølle når du minst venter det, har du du en ganske solid basis å jobbe fra her. Det er fortsatt et kort spill, og det gjør ikke mye for å finne opp hjulet på nytt når det gjelder spillmekanikker. Likevel, å kalle det et billig gjentakelse av en kult-klassiker maskot-skrekkspill ville ikke være en nøyaktig beskrivelse her.

Dom

Cakey’s Twisted Bakery er like frustrerende som det er irriterende moren, med sine karakterer, stemmer og originale oppskrifter som gir en smakfull basis for et overlegen godt, om enn kort, maskot-skrekkspill som kan laten deg føle tilfreds. Det kan kanskje ikke gjøre nok til å stilte din sult etter en multi-lag-kake med alle glasur og toppinger, men det gjør for en ganske deilig palate-renser. Kanskje er det nok av en innsentiv til å tvinge din appetitt, kanskje ikke.

Mens jeg ikke ville kalle Cakey’s Twisted Bakery et skremmende spill, er det ett som har evnen til å kitzle både dine smaksløker og dine nerver. Hvis du kan tåle det, da burde du være i stand til å feire på disse tvilsomme kaker i femti eller seksti minutter, gi eller ta.