Five Nights at Freddy’s-serien – anmeldelse (Xbox, PlayStation & PC)

Det begynte med en enkel idé: et overvåkingsrom, en pizzarestaurant og en gruppe skjemtefulle maskoter med en smak for nedgangen til en vakt med manglende kontroll over et elektrisk krets. Det startet slik, men så raskt snøballerte det inn i en antologisk eksplosjon som til slutt ledet til dannelse av et univers med mange notcher på beltet. En pizzarestaurant åpnet portalen for en mengde steder over flere tidsperioder; en kjent maskot plutselig åpnet veien for en tilsynelatende endeløs parade av karakterer; en kamera ble snart en nettverk av tekniske enheter; og en liten del av indie-skrekk gikk over til å bli en kultklassiker blant skapere og streamere. Five Nights at Freddy’s lanserte sin vekt inn i rampelyset, og hva som kom etter, virkelig, var føde for dens trone.

Det er en suksesshistorie her som du ikke kan unngå å tenke på når ordene “maskot-skrekk” dukker opp i en samtale. Selv om sjangeren som helhet har utviklet seg til å bli en absurd populær pylon i de siste årene, er det fortsatt en serie som fortsatt representerer sine røtter og forblir like jernhard som noen gang. Og ja, det er Five Nights at Freddy’s—en franchise som har, i alle fall siden sin opprinnelse, blitt en av de mest kritikerroste av sin type, med mer enn nok romaner, merchandise, spin-off og filmatiseringer til å kle en hel underavdeling innenfor fiksjons- og skrekkverdenen.

Eter Daggry

Mens Five Nights at Freddy’s utviklet seg fra beskjedne begynnelse, med så lite som en enkel idé og en liminal spillstil som tjente som dens ledende vekt, var Scott Cawthon able to gripe de grunnleggende prinsippene for en kultklassiker-formel som ville til slutt bli den mest gjenkjennelige blåkopien innenfor skrekk-sjangeren. Det startet ut med en enkel idé, sant, men med en minneverdig rolleliste av karakterer og en intrigerende plot som bar potensialet til å utvide seg inn i talløse lommer av lore, det begynte å falle hodestups inn i ukjente farvann og feste seg til enorme muligheter som ville til slutt endre mediumet.

Over sin overveldende korte levetid, har Five Nights at Freddy’s trått inn i mange områder—en førstepersons glam-rock-skrekk; en åttitallsside-scroller; en VR-sentrert karusell bestående av flere minispill; en bokserie som inneholder dusinvis av historier; og flere iterasjoner som spenner over flere epoker og steder. Gitt, det er mye lore bak serien, noe som betyr at nye kommet har en ganske smertefull oppgave med å navigere i dens verden utenfor den alltid berømte pizzarestauranten. For den gjennomsnittlige personen, likevel, kan det være like gjennomsiktig som du ønsker det å være. Som om smør ikke ville smelte, inkluderer hver tittel animatronics, og en håpløs protagonist som har liten valgmulighet enn å tippe og utmanøvrere sine besittende fiender via en reise av stealth, skraping og taktiske manøvrer. Frankt, du kan la det være der og likevel føle vekten av dens underliggende egenskaper.

Franchising-muligheter

Selv om de originale innleggene i serien hadde mange likheter og generiske gimmicks—knapper, kameraer og kjente jump-scare og lydeffekter—var det noe fryktelig spesielt med dem, spesielt i måten de presenterte sine karakterer. Hard som negler—the fifth nights, naturligvis—likevel likevel tiltalende og mer-ish, hver episode førte med seg nye utfordringer og en ekstra lag av lore, med flere animatronics, flere mekanismer og andre muligheter for spilleren til å nyte en utviklende opplevelse. Det var den originale sagaen—a five-piece-serie som, etter en rekke år med finessing sin formel, til slutt svingte mer mot forskjellige synergier og spill-elementer. Hva som kom etter det var ikke bare føde for dens kanon; det var ekstra sider for dens latterlig tykke encyklopedi.

For øvrig, mens du kunne argumentere for at Five Nights at Freddy’s har snublet inn i en felle av sin egen making med ett for mange plot-punkter og meningsløse buer, er det fortsatt ingen tvil om at, fra en generell perspektiv, serien har vært konsistent god til å produsere irritasjonsskremmende og strøm-verdige øyeblikk. Og ikke bare det, men i dens evne til å veve gjennom forskjellige former og likevel fange essensen av kilde-materialet. Security Breach, for eksempel, tok den signatur-formelen og lagde en helt separat lag til den, som i tur ga serien en ny leie på livet og ferske avenue til å tenke over.

Security Breach åpnet en portal til en ny korridor innenfor Freddy’s-universet—et område som effektivt bar kapasiteten til å danne nye teknologier og ideer, animatronics og puslespill. Derfra hadde vi Help Wanted, Into the Pit, og Secret of the Mimic, alle som fortsatte å etablere dens identitet og kjøtt ut loren, samtidig som de arbeidet for å utforske forskjellige aspekter og spill-elementer. Og det er noe som jeg ofte har likt om serien: det faktum at den ikke legger alle eggene sine i én kurv, men heller pepper sine egg inn i dusinvis av kurver og klekker dem inn i kanoniske diamanter. Spill-messig har serien aldri vært perfekt. Men, for å gi kreditt der det hører hjemme, har den alltid gått over og utenfor for å gjøre hver episode føle seg minneverdig og underholdende. Og det beste er, selv med en mengde tittel allerede under dens belte, er det fortsatt mer enn nok rom til å utvide seg utover den femte natten, så å si.

Dom

Five Nights at Freddy’s pryder stolthetens krone for maskot-skrekk som en kraft å regne med blant moderne franchise, med dens formidable animatronics og dynamiske spill som danner ryggraden for en virkelig ikonisk serie som har kraften til å vippe sjangeren inn i enorme nye verdener og utenfor. Til tross for dens hyppige spill-jitters og evne til å finne en solid ankermål for dens evoluerende narrativ, forblir serien en utmerket leksjon på hvordan å utforske enorme ideer og konsepter og likevel beholde en tilstedeværelse i samfunnet. Det er litt forvirrende, sant, men det er ikke å si at det er en dårlig serie.

Det er nok å si, med nøklene til enorme verdener til dens disposisjon og den jernharde næven til en global fanbase til dens fingre, Five Nights at Freddy’s kan mer eller mindre svinge inn i hvilken som helst korridor den ønsker og likevel finne flytende gull mellom klippene og sprekkene til dens vildeste ideer. Spørsmålet er, hvor vil den plante røttene sine neste? Gitt dens uforutsigbare natur, du vet, ser det ut til at juryen er ute på det.