Five Nights at Freddy’s-serien – anmeldelse (Xbox, PlayStation & PC)

Det begynte med en enkel idé: et overvåkingsrom, en pizzarestaurant og en gruppe utskeierte maskoter med en smak for å føre en vakt med manglende kontroll over et elektrisk kretssystem til fall. Det startet slik, men så raskt snøbaltet det inn i en antologisk eksplosjon som til slutt ledet til dannelse av et univers med mange notcher på beltet. En pizzarestaurant åpnet portalen for en mengde steder over flere tidsperioder; en kjent maskot åpnet veien for en tilsynelatende endeløs parade av karakterer; en kamera ble et nettverk av tekniske enheter; og en liten skive av indie horror gikk over til å bli en kultklassiker blant skapere og streamere. Five Nights at Freddy’s lanserte sin vekt inn i rampelyset, og hva som kom etter, virkelig, var føde for dens trone.

Det er en suksesshistorie her som du ikke kan unngå å tenke på når ordene “maskot horror” kommer til fremtredende i en samtale. Selv om sjangeren som helhet har utviklet seg til en absurdt populær pylon i løpet av de siste årene, er det fortsatt en serie som representerer sine røtter og forblir like jernhard som noen gang. Og ja, det er Five Nights at Freddy’s—en franchise som har, å bare si siden sin opprinnelse, blitt en av de mest kritikerroste av sin type, med mer enn nok romaner, merchandise, spin-off og filmatiseringer til å dekke et helt datterselskap innenfor fiksjon og horror.

Etter daggry

Mens Five Nights at Freddy’s utviklet seg fra beskjedne begynnelser, med så lite som en enkel idé og en liminal spillstil som tjente som dens ledende vekt, var Scott Cawthon able to gripe fundamentet av en kultklassisk formel som ville til slutt bli den mest gjenkjennelige blåkopien innenfor riket av mascot horrors. Det startet ut med en enkel idé, sant, men med en minneverdig rekke karakterer og en intrigerende plot som bar potensialet til å utvide seg til talløse lommer av lore, det begynte å falle hodestups inn i uutforskede farvann og feste seg til enorme muligheter som ville til slutt endre mediumet.

Over sin overveldende korte levetid, har Five Nights at Freddy’s trått inn i mange områder—en førstepersons glam-rock horror; en åttitallsside scroller; en VR-sentrisk karusell bestående av talløse minispill; en bokserie som inneholder dusinvis av historier; og flere iterasjoner som spenner over flere epoker og steder. Gitt, det er mye lore bak serien, noe som betyr at nye kommere må navigere gjennom dens verden utenfor den evig berømte pizzarestauranten. For den gjennomsnittlige personen, likevel, kan det være like gjennomsiktig som du ønsker det å være. Som om smør ikke skulle smelte, inkluderer hver tittel animatroner, og en håpløs protagonist som har liten valg enn å tippe og utmanøvrere sine besatte fiender via en reise av stealth, skraping og taktiske manøvrer. Ærlig talt, kan du la det være der og likevel føle vekten av dens underliggende egenskaper.

Franchising-muligheter

Selv om de originale inngangene i serien hadde mange likheter og generiske gimmicker—knapper, kameraer og kjente jump scares og lydeffekter—var det noe fryktelig spesielt med dem, særlig på måten de presenterte sine karakterer. Tøff som negler—den femte natten, naturligvis—likevel like kompellende og mer-ish, hver episode bragte med seg nye utfordringer og en ekstra lag av lore, med flere animatroner, flere mekanismer og andre muligheter for spilleren til å nyte en evoluerende opplevelse. Det var den originale sagaen—en fem-delt serie som, etter noen år med finjustering av sin formel, til slutt svingte mer mot forskjellige synergier og spill-elementer. Hva som kom etter det, ikke bare var føde for dens kanon; det var ekstra sider for dens latterlig tykke encyklopedi.

Selvfølgelig, mens du kunne argumentere for at Five Nights at Freddy’s har snublet inn i en felle av sin egen making med for mange plottpunkter og nonsensikale buer, er det likevel ingen tvil om at, fra et generelt perspektiv, serien har vært konsistent god til å produsere irriterende kompellende og strøm-verdige øyeblikk. Og ikke bare det, men i dens evne til å vevve gjennom forskjellige former og likevel fange essensen av kilde-materialet. Security Breach, for eksempel, tok den signatur-formelen og påførte en helt separat lag til den, noe som ga serien en ny leie på livet og ferske avenue til å overveie.

Security Breach åpnet en portal til en ny korridor innenfor Freddy’s-universet—et område som effektivt bar kapasiteten til å danne nye teknologier og ideer, animatroner og puslespill. Derfra, hadde vi Help Wanted, Into the Pit, og Secret of the Mimic, alle som fortsatte å etablere dens identitet og kjøttet ut lore, alle mens de arbeidet for å utforske forskjellige aspekter og spill-elementer. Og det er noe som jeg ofte har likt om serien: faktum at den ikke heller alle sine egg i én kurv, men heller pepper sine egg i dusinvis av kurver og klekker dem til kanoniske diamanter. Spill-messig, har serien aldri vært perfekt. Men, for å gi kreditt der det er fortjent, har den alltid gått over og utenfor for å gjøre hver episode føle seg minneverdig og underholdende. Og det beste er, selv med en mengde titler allerede under dens belte, er det fortsatt mer enn nok rom til å utvide seg utenfor den femte natten, så å si.

Dom

Five Nights at Freddy’s bærer stolt kronen for maskot-horror som en kraft å regne med blant moderne franchises, med dens formidable animatroner og dynamiske spill som danner ryggraden for en virkelig ikonisk serie som har kraften til å vippe sjangeren inn i enorme nye verdener og utenfor. Til tross for dens hyppige spill-jitter og evne til å finne en solid ankrepunkt for dens evoluerende narrativ, forblir serien en utmerket lek på hvordan å utforske enorme ideer og konsepter og likevel beholde en tilstedeværelse i samfunnet. Det er litt forvirrende, sant, men det er ikke å si at det er en dårlig serie.

Det er nok å si, med nøklene til enorme verdener til dens disposisjon og den jernhånden til en global fanbase på dens fingre, kan Five Nights at Freddy’s mer eller mindre vippe inn i noen korridor det ønsker og likevel finne flytende gull mellom kragene og sprekker av dens vildeste ideer. Spørsmålet er, hvor vil det plante røtter neste? Gitt dens uforutsigbare natur, for øvrig, ser det ut til at juryen er ute på det ene.