Sniper Elite-serien anmeldelse (Xbox, PlayStation & PC)

Sniper Elite må kanskje ikke levere de samme glatte og kalkulerte stealth-mekanikker som Hitman eller de brutale spenningene i en tredjepersons krigsspill, men hvor det mangler i kompleksitet og dyktighet, gjør det mer enn god for med sine kjølige og rene bullet cams og så tilfredsstillende kreative eksekusjoner. Å kalle det en stor serie føles som en overdrivelse, men hvis du kan se bort fra at det ikke er den vakreste jenten på slagmarken, kan du, i all ærlighet, finne en del tekniske pynter her. For eksempel inneholder hver kapittel i dens stealth-sentriske antologi en mengde kreative nivåer og distinkte mål, utfordringer og våpen, samt en hel sandkasse med muligheter du kan utforske og manipulere til fordel for dine strategier.

Det største gaven Sniper Elite har gitt siden sin opprinnelse er sitt slow-motion bullet cam-system – et system som lar deg beregne dine skudd og se effekten, projeksjonen av kulen og, fremfor alt, organet eller beinet som knuses og splintres i en tilfredsstillende glatt avslutning. Det er en liten og ganske enkel triks, men i Sniper Elite-verdenen blører det av orkestrert prominens og nåde. Det er glatt, voldelig og tilfredsstillende – de tre kjennetegnene som utgjør de fleste, om ikke alle, innlegg i Rebellion’s episodiske franchise.

Som en serie har Sniper Elite vært en forkjemper for stealth-basert tilnærming, med hver av dens hovedkapitler som har sin egen katalog av åpne stilarter og korridorer å tolke. Det er, i en nøttshell, en serie som gir deg oppgaven på en sølvfat, men så forteller deg ingenting om hvordan å utføre den. Det er ikke alltid en enkel sak, og dum flaks og blind tro er, irriterende, to strategier som sluker mesteparten av opplevelsen. Det sagt, hvis det er en ting Sniper Elite alltid har vært i stand til å produsere, er det en essens som gjør deg føle deg bra med hvert enkelt mål, uansett skala eller kompleksitet. Gitt, det går ikke alltid etter planen, og sjansene for at du ser ut som en inkompetent leiesoldat enn en elitemarkør er dessverre høye i de fleste gitt tilfeller. Men det er halve moroa her: å leke med nye tilnærminger og inngangspunkter. Det gir Hitman-vibber, hvis noe.

Jeg må innrømme at, mens skytingen og den ikoniske bullet cam-teknologien har vært jevnt god over hele dens levetid, har Sniper Elite aldri virkelig knuset på en solid historie. Uten noen store karakterutviklinger eller verdensbygging, har serien ofte mislyktes i å skape en troverdig tidsline med eviggrønne kvaliteter. Dette er ikke å si at det er en dårlig plot; det er bare å innrømme at det ofte finner seg å bli overskygget av de signatur action-fasene mer ofte enn det burde. Det er ikke helt glemmeleg, men å kalle Sniper Elite en stor historie-drevet tredjepersons skytter ikke ville være en nøyaktig representasjon.

For en serie med en mindre budsjett, fanger Sniper Elite en god del kvalitetskomponenter og audiovisuelle effekter. Det er ikke akkurat på samme bølgelengde som, si, Metal Gear Solid, men hver kapittel har vært mer enn selvbevisst i sin evne til å konseptualisere dynamiske settinger med engasjerende puslebiter. Det er ofte vanskelig å verdsatte dybden når du mindless rifler gjennom vegetasjonen i et raseriutbrudd, jeg innrømmer, men hvis du tar deg tid til å anerkjenne verden og dens omgivelser, kan du finne en del intrikate detaljer her.

Det er, selvfølgelig, spørsmålet om hvorvidt Rebellion har løpt sin kurs med Sniper Elite-serien, og om den allerede har oppnådd alt det den trengte å gjøre med sin originale trilogi. Det er et vanskelig ett å avgjøre, også, for på den ene siden har du en god grunn for en rekke oppfølgere. Men på den andre siden har du en kuo som bare kan produsere så mye melk før det hele begynner å bli surt på tunga og smake en litt, skal vi si, stale. Poenget er, mens Rebellion har kapasiteten til å kapitalisere på sine største styrker med fremtidige utgivelser, er det bare så mange ganger man kan klemme ysten før kuoen dør med en femtende kule i nakken.

Dom

Sniper Elite er ikke krigens hest av velorkestrerte tredjepersons skyttere; det er den mindre kjente bataljonen som, selv om det mangler ferdighet eller naturlig dyktighet som en fremragende privat milits, komplementerer slagmarken med sine egne unike styrker – en kreativ sandkasse og en infrastruktur som adopterer glatte bullet cams og komplekse eksekusjoner, for eksempel. Det kan kanskje ikke få alt i boken rett, og serien som helhet gjør ofte feil i å gripe hva det tar å levere en fengende historie med rike fremdriftshaker. Det sagt, til tross for alle feil og mangler, gjør Sniper Elite en behagelig opplevelse med en del utmerkede kjennetegn og, for å gi kreditt hvor det hører hjemme, en god del gjentakelsesverdi for å holde deg komme tilbake for et nytt skudd.

Til slutt, ikke alltid reiser kulen langt nok til å punktere skallen her, og heller ikke gjør den et arr på beinet av din tradisjonelle storskalakrigs-eventyr. Likevel finner Sniper Elite trøst i sin egen signaturstil – i sine tilfredsstillende bullet cam-montasjer og åpne oppgavestrukturer. Det er langt ifra den perfekte serien, men det er ikke å si at det er en franchise du bør gi den kalde skulderen, heller.

For øvrig, hvis du ennå ikke har sunket tenner i Rebellion’s flaggskipserie, så se på det på denne måten: du kan kanskje ikke finne en kraftig narrativ med en del store karakterer eller bakgrunnshistorier, men du kan, hvis du graver dypt nok, avdekke en mengde spennende og ofte tilfredsstillende spill-elementer og andre merkbare kvaliteter. Igjen, det er ikke det beste stealth-baserte skytter på blokkene, men hvis du skjermer til rene dreping og bullet cam-teknologi, er du i for en virkelig behandling med denne ene.