Terrifier: The ARTcade Game-anmeldelse (Xbox Series X|S, PlayStation 5 & PC)

Mens Terrifier: The ARTcade Game ikke er akkurat lik å få hjernen din mushet med en neve mashed poteter, er det en del lik å få noen tenner trekket ut av munnnen. Det er ikke at spillet er en dårlig representant for kultskurken; det er at det mangler tyngden av den berømte dumpster-sekk med verktøy og triks, gags og vitser. Kanskje mangler det noe, eller kanskje, kanskje jeg gikk inn i det med håpet om at det ville være noe mye, mye mer. I realiteten er det imidlertid slik at den grusomme affæren aldri virkelig kom til å realiseres, og etter en kort periode som en av horror-genrens mest etablerte drapere, slo det meg at jeg ikke nyt det, men bare tolererte det for å holde en gammel flamme som ropte etter en del kunst.

Selvfølgelig kunne Terrifier: The ARTcade Game ha gått ned en rekke andre veier, og det kunne ha blitt en ganske overbevisende Dead by Daylight dobbeltgjenger. Og likevel er dette ikke den type spill; det er et sprite-tyngdet 2D romper-stomper som, selv om det fortsatt har den signatur-gore og ille estetikken fra kult-klassikeren, foretrekker å bade i enkelheten til en ganske foreldet format som ikke akkurat fanger hjertet til Art og hans twisted sideshow-teatralske appell. Ikke misforstå meg, det er morro å blåse i nesen en eller to ganger, men nytelsen forsvinner raskt og den tredje trykkelsen bringer med seg en ganske awkard følelse som får deg til å ønske lite mer av en autentisk reaksjon.

Med all det ovenfor sagt, vil jeg si dette: hvis du er en hard-core fan av kult-horror-sagaen, så burde du finne mer enn nok her for å kurbe din groteske besettelse med mindless vold og kreative drap. Hvis, derimot, du er fast bestemt på å synke tenner i åren til en fullstendig videospill-adapsjon som har mer bite enn bark, så kan du bli skuffet over hvor lite denne side-scrollende sideshowen bringer til den store toppen. Unnskyld, Art.

Kunst er subjektiv

Hvis du håpet å stupe inn i en bunneless grop som bøyer og vender seg til hjertet av en arc-tyngdet narrativ, så er det dårlig nyheter — Terrifier er ikke den beste overflaten for deg å grave din øks. Liksom filmene — en antologi som også mangler den grunnleggende benstrukturen til en fordøyelig historie — spillet griper ikke inn i noe spesielt. Nei, hva spillet gjør er å gi deg søppelsekk og ansiktsmaling, og så fortelle deg å merrily slog gjennom en rekke nivåer for å drepe, vandalisere og til slutt rive verden i stykker i en opphetet temperament som, i øynene til betrakteren, er verdig til antagonistens kjernekarakteristika.

Essensielt har du her et kort stadium-basert korridor-hopper som bygger sin grunn på liknende Streets of Rage og andre arcade beat ’em ups. Likevel, i dette spillet, tar du på deg den tungt belastede støvelene til den tvilsomme drageren — en skurk som, i motsetning til de fleste ikonske karakterer i horror-spekteret, mangler dybden og finessen til å etablere seg selv som en absorbable kraft som popper i et videospill-format. Med det er det ingen ekte dialog, og det er ingen intrigante vendinger som hjelper til å utvikle narrativen eller dens flyktige bakgrunnshistorie. Her er det bare deg, verden og en skjødesløs sekk med triks. Det er Terrifier, basically — og du vil enten elske det eller hate det.

Pulp i overflod

På den andre siden av denne ganske usymmetriske paletten er et overraskende dypt beat ’em up som sjekker mange bokser. Selv om det ikke er det mest originale spillet av sin type, kommer det likevel utstyrt med en solid batch med spillmoduser, våpen, nivåer og, tro mot franchise-ånden, en del mørk humor for å fylle ut dens grusomme sprekker. Nivåene kommer også med en god utvalg av fiender og boss, samt noen overraskende “elegante” kombinasjoner og avslutningsbevegelser. Det er pulpet, er hva jeg mener her. Med andre ord, hvis du er vagt kjent med åtti-talls beat ’em up-spill — vibrerende retro-estetikk og chiptune-antemer inkludert — så burde du vite hva du får deg inn i her.

Det er imidlertid et par problemer som må adresseres her. For eksempel er det ingen utgangsalternativ, noe som betyr at du ikke kan forlate spillet med mindre du tvinger det til å avslutte og starte på nytt. For det andre er det ingen sprint-omkopling, noe som betyr at du også må bruke tiden din på å gå langsommere gjennom nivåer på en ganske kjedelig og tediøs måte. Tredje, bruser grensesnittet ofte med å fjerne og/eller implementere nøkkel-funksjoner eller promter, noe som betyr at du ikke alltid får en indikasjon på hva du ønsker å oppnå. Små ting, men ting som også dumper en ellers merkelig moro gore-fest.

Dom

Selv om Terrifier: The ARTcade Game fangar noen solide beat ’em up-teatralske øyeblikk og den signatur-gore-core sjarmen til kult-klassikeren, så mangler det mye avgjørende områder, noe som gjør det til en mindre autentisk adaptasjon og mer av en sideshow-attraksjon med noen manglende lemmer. Selvfølgelig er det noen nyttige innmat som kan plukkes ut her, og ikke minst noen overraskende smakfulle kamp-mekanikker som komplementerer en trofast Art the Clown. Likevel, selv med alle disse mindre styrkene, mangler det substansen og en skjærende kant av en mer-ish gore-core beat ’em up.

La det bli sagt at, så langt videospill adaptasjoner går, Terrifier: The ARTcade Game markerer sin plass som en god romper-stomper-tittel. Det er ikke perfekt, og det mangler en tilfredsstillende massakre, men det gjør, på den andre siden, leverer en solid utfordring og en mengde flotte påskeegg som burde tiltrekke seg fans av franchise og beat ’em up-fans like. Hvis det er nok av en grunn til deg til å ta på deg den lille hatten og søppelsekk for noen timer, så burde du være mer enn glad for materialet som denne blodige sentralfiguren bringer til rampelyset, feil og all.