Bar After Bar anmeldelse (PC)

Peak, Only Up Rush, og en klype Trials Fusion har samlet seg for å destillere den perfekte tønnen med raseri‑framkallende drikker i en merkelig berusende co‑op‑sim hvor fem hensynsløse sjåfører desperat og beruset prøver å sikre seg en plass på toppen av et gigantisk fjell. Blind beruset og sosialt ukompetent, OneMan Tim belyser et enkelt spørsmål: hvor langt kan den berusede landsbyidioten reise før han spytter ut organene i et raseriutbrudd fremkalt av sprit? Ikke særlig langt, tydeligvis.

Bar After Bar, som, som tittelen latterlig antyder, serverer sin egen under‑baren-merkede sprit i flerspiller‑rommet, har endelig snublet inn i mainstream, ikke med hensikt å skyve sin egen null‑prosent‑drikk inn i skapet, men for å bevise at tequila kan gjøre en forskjell når den konsumeres med et snev av asfalt, is og en gummibelagt mikser. Som RV There Yet? eller How to Fish, ser den ut til å blande og produsere en veloljet cocktail av høyoktan‑sprøyt som kan holde magen i bevegelse og humøret på topp. Spørsmålet er, gir den en behagelig smaksopplevelse, eller etterlater den en bitter ettersmak på tungespissen og får deg til å krasje, både mentalt og fysisk? La oss snakke om det.

Kjøring under påvirkning av alkohol er et litt sårt tema, og ikke nødvendigvis noe vi i det hele tatt vil godta. Bar After Bar burde sees som et unntak, likevel. Som RV There Yet? og dens absurde forkjærlighet for sigaretter, du vet at nikotin er dårlig for deg, men når presset blir høyt, omfavner du det frivillig, ikke fordi du vil det, men fordi det er det eneste middelet som kan bringe deg nærmere ditt endelige mål. Bar After Bar er ikke så ulikt, i den forstand at den setter alkohol i front for å frakte deg til og fra sjekkpunktene. Ombord i et kjøretøy har du en enkel oppgave å fullføre: å modig svinge og manøvrere gjennom en fjellkjede, og å brygge og distribuere ulike drikker for å lette stemningen, så å si.

Selv om det er en viktig del av Bar After Bar, å drikke litervis med hvit rom og cola, er det ikke en nødvendighet. Se, spillets generelle formål er litt mer hodet‑på‑stokken, i den forstand at du ikke trenger å bli full for å kontrollere rattet. I stedet inviterer spillet deg til å kose deg med venner, mikse ulike sprit fra forsetet i bilen, og slå dere sammen for å bestige en nådeløs verden av hindringer og dødelige isbelagte kløfter. Selvfølgelig kan du kaste din hjemmelagde juju på dine medspillere — en handling som, sannferdig kraften til hard sprit, kan endre deres kjøreadferd og manipulere deres oppfatning av virkeligheten, naturligvis. Det sagt, er det ikke et obligatorisk element her. Mixology er en effektiv måte å bryte isen på, men det er ikke en drivstoffkilde som kan bringe deg nærmere toppen. Sånn er det.

Bar After Bar er like så mye en Trials‑liknende hindringsløype som den er en nybegynnerguide til mixology. For det meste ser spillet deg ta på deg irriterende komplekse miljøfarer ombord i et kjøretøy som, takket være physics, er et absolutt mareritt å kontrollere. Med alcohol, kan du lede nye ideer og endre spillopplevelsen, med rom, tequila og gin som dine primære våpen for ekspedisjonen. For eksempel, hvis du lager og distribuerer en cocktail — la oss si en Pina Colada — så kan du i teorien tvinge mottakeren til å operere med et nytt perspektiv. Skjermen kan bli helt uklar, og fargene kan smelte sammen til en kvalmende lysende strøm av overdrevent lyse mønstre. Men du forstår poenget. Alkohol er bad, men det er også den ene tingen som bringer dere tettere sammen som et lag av likesinnede fanatikere.

Det er overflødig å si at det finnes et dristig raserspill her som vet altfor godt hvordan man pirrer smaksløkene, tømmer selvtilliten, og gjør deg litt gal på samme tid. Kjøring, for eksempel, er et hodepineproblem, likt som handlingen å gli langs kanten av en glatt skråning i en slurvete 4×4 i alarmerende hastighet. Det eneste som ikkeføles som en torn i siden er mixology‑aspektet. Se, spillet selv tilbyr deg en skattkiste av oppskrifter å brygge, med enorme ingredienser som blir tilgjengelige etter hvert som du gradvis gjør ditt desperate oppstigning til fjellets topp. Når du fullfører ulike hindringer, låser du opp flere ingredienser, og med dem flere muligheter til å rette opp den edru ånden. Det er et enkelt konsept som ikke høres så fantastisk ut på papiret. Med fire venner, derimot, er det overraskende underholdende å se utvikle seg fra sidelinjen. Det er selvfølgelig, helt til det er du som drikker den siste kvartal vodka.

Det er verdt å påpeke at, som de fleste gimmicker, Bar After Bar har sine begrensninger. Selv om det er morsomt å storme gjennom i starten, mister det gradvis sin appell etter hvert som du beveger deg opp fjellet og tester de ombord‑blandede drikkene. Som med de fleste flerspillerspill, handler det imidlertid om selskapet du holder, samt sideoppdragene du du skaper for å fortelle en bredere historie. Alene, er det litt kjedelig og repeterende. Med den rette gruppen ved din side, kan det imidlertid være en enkel måte å miste noen timer på.

Selvfølgelig er dette et spill du ville ha sett flere ganger før under dine mål‑løse eventyr i plattform‑sjangeren. Konseptuelt er det ganske enkelt. Mixology‑aspektet, selv om det er grunnleggende i seg selv, legger et ekstra lag til opplevelsen — og det er en flott fordel. Når det er sagt, Bar After Bar er fortsatt et lærebok‑plattformspill med en lett gimmick. Det vil sannsynligvis ikke vinne noen priser for originalitet, men det vil helt sikkert holde deg underholdt en kort stund. Det vil også etterlate deg med den verste typen bakrus. Hvem ikke elsker en hodepine?

Vurdering

Bar After Bar blander raseri‑framkallende plattformspill med et snev av fest‑basert mixology for å skape en utfordrende, om enn visuelt berusende opplevelse som, selv om den fortsatt er gimmicky og mangler substans, er svært underholdende å nyte sammen med et par likesinnede venner. Jo, den er fortsatt en litt bitter pille å svelge, og den er en enkel måte å påkalle et bakrus‑hodepine på, men den er også en hyggelig is‑bryter‑opplevelse som får dag‑drikking til å høres ut som en god idé, merkelig nok.

Hvis du er helt med på idéen om å blande skudd av hvit rom med Trials-lignende hinderløyper, vil du sannsynligvis nyte å gurgle tvilsomme sprit fra bak den ombord‑baren i Bar After Bar. Selvfølgelig vil jeg ikke anbefale å takle oppstigningen alene, da den er, vel, en liten deprimerende oppgave. Med tre eller fire venner, derimot, er det en prestasjon som er en mye lettere å erobre, og det er en du vil ønske å sette deg i gang med gang på gang — bare ikke edru.