Vholume-anmeldelse (PC)

Mirror’s Edge møter MOTORSLICE i betongjungelen av et afro‑eurasisk dystopisk drømmescenario — en røff og byråkratisk verden hvor politiske ideologier kolliderer med parkour‑drevede opprør og dødelige stunt som trosser fysikkens lover. Én destinasjon. Dusinvis av mulige ruter. Et enkelt mål, men mange utfordringer som står mellom deg og den stadig unnvikende toppen. Det er alt arbeidet til et kraftig, men uforutsigbart plattformmareritt, og det kjenner det altfor godt.

Vholume er ikke som din vanlige run‑and‑gun jackknife‑simulator; det er en glatt og ofte grusom affære som belønner tålmodighet og roser kreativitet. Det er ikke et spill som, som Mirror’s Edge, plasserer deg på den rette veien eller ved foten av en gul teip‑dekket skyskraper slik at du lystig kan følge en stiplet linje. Snarere er det et spill som oppfordrer deg til å utforske mulighetene og biomeene under den avgitte stien. Destinasjon kan være åpenbar, men på ingen måte ber den deg hoppe over til den. I stedet ber den deg ta deg tid til lære parkour‑språket, og mestre kunsten å gli og klatre, slik at når den siste hindringen kommer, kan du sveve som en ørn.

Selv om Vholume gir deg noen grunnleggende plottelementer og en grunn til å bestige de forfalte delene, er selve spillet i stor grad avhengig av tanken om at hvis du bruker for lang tid på å utdype detaljer og dvele ved handlingen, kan du mislykkes i å fengsle publikum. Dermed velger det en enklere vei — en sti som favoriserer rå kraft, de smørmyke overgangene i en parkour‑dominert verden, og de glatte og nesten kvalmende elegante fri‑løp‑mekanikkene. Kort sagt, den har ikke som mål å skjelettspise deg en historie, men snarere å gi deg en idé om en, og så gi deg makten til å famle gjennom manuskriptet mens du fokuserer på hjertet og sjelen i opplevelsen.

Å kalle et spill som Vholume for en glorifisert pakke med tidsbelagte plattformsekvenser ville ikke vært sant. Det er sant at det kanskje delar mange av de samme elementene som for eksempel STORROR, men siden det har en historie — en lett handling som reflekterer byråkrati og sivile rettigheter i et dystopisk samfunn — gjør det det til en mer substansiell affære innen parkour. Det er kanskje ikke på samme nivå som Mirror’s Edge, men da prøver det heller ikke å være det. Det gjør det den lover, og gir deg en sjanse til å lene deg inn i din indre akrobat. Noen ganger er det alt du trenger for å få blodet til å pumpe og hjernens tannhjul til å gå i gang en liten stund.

Vholume har et solid fundament. Selv om dens forfalte verden er både melankolsk og kjedelig, gir den en flott mulighet for nybegynnende parkour‑entusiaster til å teste sine evner gjennom en rekke plattformtunge biomer. På samme måte som Mirror’s Edge (uten glass‑ og blodrøde etiketter, selvfølgelig), gir den deg friheten til å uttrykke deg gjennom kraften av fluid dynamikk og raske bevegelser. I bunn og grunn kan du løpe, hoppe, klatre og forsiktig gli gjennom luften på mange kreative måter. Og for det meste er nettopp dette hva du gjør i spillet: du flyr gjennom miljøet, eksperimenterer med omgivelsene, og mestrer parkour‑grunnleggende mens verden endrer tempo og utfordringene blir mer komplekse.

Heldigvis er Vholume ikke «bare enda en» skamløs etterligning av en fri‑løpsopplevelse med gamifiserte komponenter. Trofast sportens ånd fanger essensen av å flyte gjennom verden på en utrolig god måte, med smørmyke animasjoner, flytende overganger og en stilfull utførelse som, selv om den tidvis er utfordrende, er overraskende tilfredsstillende å se utfoldes mens du sakte beveger deg gjennom bevegelsene. Igjen kan verden mangle original kunst og visuelle effekter, men den utnytter sine forfalte røtter godt, med mye betong og tomme rom som rammer inn den byråkratiske fasaden. Selv om visuelle elementer kun er ekstra fyll, er det spillmekanikk som er spillets hjerte.

Som jeg sa, er det en god del hindringer å hoppe over i Vholume. Siden du lett kan miste takten, falle på en ujevn plattform eller misberegne et hopp med et knappetrykk, ber ber deg om å teste et bredt spekter av kombinasjoner for å oppnå ønsket resultat. Noen ganger kan det føles litt skremmende. Det sagt, når alt begynner å henge sammen og forme en sammenhengende linje, kan det føles flott — tilfredsstillende, til og med. Og det er noe som er verdt å holde fast ved her: den perfekte linjen.

Igjen kan jeg ikke si at det finnes en strålende historie bak alt dette, fordi til syvende og sist virker det som om plottet bevisst ble laget som en ettertanke snarere enn en gjennomarbeidet del av den samlede opplevelsen. Likevel, med et deprimerende lavt antall parkour‑spill på markedet, er jeg villig til å gi det den anerkjennelsen det fortjener. Vholume kanskje ikke gir den wow-faktoren med sin fortelling, men den leverer en velbalansert parkour‑opplevelse som både er spennende og merkelig utfordrende. Mer til poenget, den fyller et tomrom i markedet. Fordi la oss være ærlige, hvis det er én sport som trenger mer anerkjennelse, er det parkour. Det ser ut til at IronEqual rett og slett gir folk det de vil ha.

Vurdering

Vholume blander den høyspente, frie parkouren fra Mirror’s Edge med den betongjungelen‑estetikken fra MOTORSLICE for å levere en melankolsk samling av intens sekvenser som får hjertet ditt til å slå raskere og fingrene til å vibrere. Selv om den mangler en solid handling eller en rollebesetning med velutformede karakterer, står den på egne ben som en fullt funksjonell, nybegynner‑parkour‑opplevelse som ikke kun fyller et enormt tomrom i sjangeren, men også gir en glatt, tilfredsstillende og overraskende utfordrende dypdykk inn i en politisk tvilsom øygruppe av asfalt og jord.