Aerial_Knight’s DropShot-anmeldelse (Xbox Series X|S & PC)

Aerial_Knight’s DropShot bør været en spennende opplevelse, særlig når man tar i betraktning faktum at det tvinger deg til å reise i høy hastighet gjennom skyene. Og tillegg av fingerpistoler, vel, det er bare kremen på kaken. Problemet er, etter så mange nedstigninger og ett for mange usynlige prosjektiler, at den samme flektende følelsen dessverre blir litt dull og repetitiv. Spenningen som henger sammen med å skyte løs med to fingre og en knyttet neve begynner å forsvinne, og vitsen blir bare, jeg vet ikke, faller flatt.

På papir, DropShot høres ut som en barndomsfantasi—a latterlig, men irriterende underholdende feberdrøm tegnet på en plate av hastighet og kuler, eksplosjoner og sykt stilige POW! BAM! WHACK! -eksekveringer. Du vil elske det. Du føler at den indre barnet løper rundt i glede ved tanken på å skyte ut en elitemarkør fra et fly og spre imaginære kuler på fiendene. Akrobatikken og glatte bevegelser er bare krydderet på en perfekt passende teppet av fantasifulle tilstelninger. Og selvfølgelig, dragen og de ultraviolette skinnene, som, for å være ærlig, bare legger til en ekstra lag på en fullstendig gal fantasi.

Hvis du er ute etter en engasjerende historie med alle slags vertikale vendinger og svinger, så kan du kanskje ønske å slippe løs en annen barndomsdrøm på canvas. DropShot, i kort, lar ikke mye til å forestille seg. I stedet velger det den klassiske god-mot-ondt-tilnærmingen—en idé som oversettes til en latterlig radioaktiv-liknende episodisk action-film som inneholder en dragebit, en flyktig følelse av luft-rasende sinnsbevegelse og en spesiell evne som lar fingrene vise kuler. Og, som den såkalte Smoke Wallace, faller det til deg å skjære gjennom sekund-runder og, med dine to fingre og en knyttet neve, eliminere fiender, drager og andre flytende hindringer før du kan kreve en fallskjerm og gå videre til neste sekvens i serien.

I begynnelsen, DropShot føles bra å spille. Som enhver god action-film, lar det deg med en følelse av stolthet når du sliter gjennom skyene, unngår laserstråler og skyter kuler på flytende soldater. Men etter femte, sjette, eller syvende inning, begynner den følelsen å forsvinne, og nysgjerrigheten blir snart tynn. Rundene, selv om de har sine egne hindringer og fiender, begynner å smelte sammen til en endless nedover-kamp, og handlingen med å svinge gjennom luften begynner å irritere fingrene. Og det er noe som jeg ikke kunne ryste av meg over DropShot’s reise — at det bare ikke leverte en spennende opplevelse som var både morsom og uforutsigbar. Jeg ville skyte kuler, unngå en laser, og vaske hendene mine for å rense og gjenta den samme prosessen. Dessverre, det ble aldri bedre enn det.

Takk og lov, DropShot er et veldig enkelt spill å rulle inn i og lære på fly — bokstavelig talt. Med så lite som en analog som du kan bruke til å svinge, og to utløsere som opererer både din fingerpistol og en nærkamp-angrep, kan du ganske effektivt overvinne hver sesjon og kreve en høy vurdering uten å måtte gjennomgå en andre forsøk. Du samler ammo, skyter mål, og svever målrettet gjennom ulike hindringer, alt mens du arbeider for å takle den hyppige dragen eller sjefkampen. Det er en enkel løkke som, i all ærlighet, er fôr til den kasuelle spilleren. Men, igjen, det tilbyr ikke mye mer enn det. Det er en gimmick som du først latterlig, men så, som alle far-jokes, til slutt lærer å hate.

Med en total på femti nivåer å sloss gjennom, bør du være i stand til å slå DropShot på under en time. Men om du vil ønske å bli med etter den siste kapitlet i serien, er en annen historie. Gitt at det ikke er mye incitament for de som søker å gjenta de samme stadier en andre gang (med mindre du er ute etter en høyere karakter, det vil si), er det ingen grunn til at du bør underkaste deg de samme luft-høye tilstelningene etter å ha slått den første bølgen.

Til tross for alle feil, DropShot er fortsatt et stilfullt spill som har noen flotte funksjoner og visuelle effekter å tilby. Det er definitivt litt rart og langt-fetcht, og på ingen måte holder det en lysende lys til en tradisjonell James Bond-liknende action-film. Men, jeg kan gi kreditt hvor det er fortjent og si at, så langt som rask sekund-battler går, er det fortsatt en underholdende opplevelse. Det er bare en skam at det mister sin sjarm etter tyve minutter.

Selvfølgelig, hvis du nyter idéen om å klatre oppover på rangeringene og knuse på høye karakterer, så kan du kanskje skrape nok glede ut av denne sekund-battleren. Det blir sagt, hvis du begjærer en action-pakkende opplevelse som har varighet og evigvarende sjarm, så bør du vurdere å peke fingrene dine mot en alternativ flytur.

Verdict

Aerial_Knight’s DropShot gjør for en god kul-krigende sekund-oppvelse, men ikke så mye en hvirvelvind-episk med varighet og dybde til å dekke en hel fly-vei gjennom de fjerne verdener. Det klør en kløe, men bare for en håndfull minutter før handlingen med å styrte ned i kampen begynner å ta sin pris og nysgjerrigheten blir en slit. Og det er en skam, virkelig, siden konseptet selv er flott. Men det er mangelen på kreativitet i nivå-designene, og den enkle faktum at det ikke produserer en spennende opplevelse etter den første batchen av sekvenser, som gjør det vanskelig å anbefale.

Mens jeg ikke ville si at DropShot er et dullt spill, vil jeg si at, så langt som luft-forste-person-skyttere går, bør det være mye mer spennende enn det er. Ikke ta feil, jeg elsker idéen bak det, og jeg setter pris på anstrengelsen utvikleren har lagt i å gi liv til en barndomsfantasi som, ærlig talt, antagelig bør ikke fungere. Likevel, kan jeg ikke hjelpe, men kalle DropShot ut for hva det virkelig er: en gimmick med en smertelig kort holdbarhet. Det er bra for en rask latter, men det er omtrent det.