Final Sentence-anmeldelse (PC)

Det er som om jeg er femten år gammel igjen, sittende på min avgangseksamen i et rom fullt av studenter som, så langt jeg husker, ikke bryr seg om hvor dårlige karakterene deres er. Men denne gangen er det litt annerledes. Her, i Final Sentence, er det ikke bare tanken på en lav karakter som bekymrer meg; det er faktum at, hvis så mye som ett enkelt ord er feilskrevet, vil en kule skyte ut fra en revolver og ta livet av meg i ett hjerteslag. Jeg har absolutt ingen rom for feil. Kammeret er ladd, og rommet er deprimerende stille. Hundre typister deler gulvet, men bare en av oss vil gå ut. Det er enten eller, og allerede mine fingre begynner å værke noe forferdelig.

Hvis Final Sentence var en enkel skriveøvelse, så ville jeg ikke ha så mye å klage på. Men Final Sentence er ikke en enkel, eller avslappende jobb; det er en tann-og-klo-typerens verste mareritt — og i Battle Royale-form, til og med. Det lærer oss ikke hvordan vi kan konstruere en setning; det forteller oss hva vi skal skrive, og hvor raskt vi skal gjøre det. Hvis vi feiler å gjøre som vi er blitt bedt om, så får vi automatisk den laveste karakteren tenkelig — en utfall som, i ånden av Battle Royale-spill, vanligvis ender i massakre og ødeleggelse. Men det er en liten hint av håp: du trenger ikke å være den raskeste i rommet, bare en litt raskere enn personen som sitter ved siden av deg.

En typists verste mareritt

Hvis du ikke har gjettet det ennå, er Final Sentence et raskt skrive-spill som uten å beklage seg setter opp til hundre spillere mot hverandre i en rekke kvikk og ofte rotete øvelser. Med en pistol mot hodet ditt, har du mer eller mindre jobben med å skrive kommandoer på en effektiv måte, og gjøre alt i din makt for å sikre at du overlever til den bitre slutten. Og med bitre slutt mener jeg den morbid klimaks hvor bare en typist er igjen i en sjø av svette, blod og knuste skrivemaskintaster.

De bra nyhetene her er at, hvis du har spilt et skrive-spill før, så burde du, forutsatt at tastaturet ditt ikke er knust i flere eller flere tangenter, være fullstendig utstyrt for å takle Final Sentence. Ikke som din typiske skrive-ekskursjon, imidlertid, Final Sentence slår deg ikke bare på håndleddet for å gå glipp av en bokstav; det kveler deg, tvinger deg til å se på en rød etikett, og deretter skyter en kule inn i din tinning for å være inkompetent. Bortsett fra det, imidlertid, gjelder de samme reglene: et rom fullt av typister skriver inn ord og tilfeldige koder i sine skrivemaskiner, og folkene som feiler å sette sammen det riktige ordet, får straffen — en dødsstraff, det vil si.

Det går uten å si at, på dette punktet, Final Sentence ikke er den typen lek som du ville kaste deg selv inn i uten å erkjenne konsekvensene først. I tillegg, ettersom det er et Battle Royale-spill med morbid straff og brå regler, er det også ganske konkurransepreget, også. Det er ikke et dårlig ting, imidlertid, og jeg ville være en dåre å anbefale det til noen som aktivt søker å forme sin muskelminne og lære å skrive i en jevn takt. Dessverre, er dette ikke den typen jobb. Ingen store overraskelser, men det er verdt å merke allikevel.

Ingen rom for feil

Kjernespillet er like enkelt som en kunne forvente fra et tradisjonelt skrive-spill med konsekvenser og konkurranse-kamper hvor flere spillere slåss om grammatisk hierarki. Kort sagt, det ser opp til <em*hundre spillere som kollektivt hakker ut ord og andre nonsens-ordspill-kombinasjoner i korte fire-minutters runder. Naturligvis, hvis en spiller lykkes å lage et ord uten å møte noen store feil, blir sekundene lagt til klokken, mens hvis en feil er oppdaget av en av de mange håndhevelser som dømmer arbeidet ditt, tiden blir kortere. Det er enkelt, absolutt — men gutt er det en intens prosess.

Selvfølgelig gjør Final Sentence ikke nødvendigvis om å finne opp hjulet på nytt for skrive-spill. Det legger imidlertid til en ekstra komponent som vi ikke har sett før. Og ikke bare det, men en ekstra incitament for å holde nykommerne fra å gi opp tastaturet for tidlig — en funksjon som kommer i form av et rangeringssystem og steg-for-steg-gevinster blant andre nivå-gevinster. Se, Final Sentence er ikke så mye en en-ganger-forestilling som det er en langsomt brennende prosess som favoriserer gradvis forbedring over umiddelbar suksess. Som mange multiplayer-spill, legger det en sti med en mengde rangeringssystemer — WPM, tid, effektivitet, feil og nøyaktighet, for eksempel — samt en oppgaveliste som lar spillere utvikle sine ferdigheter og tjene ekstra XP på veien.

Med all dette sagt, er Final Sentence fortsatt i sin barndom, og så, mens det er tydelig at det inneholder alle de nødvendige kvalitetene til en skrive-protege, er det fortsatt flere ting som kunne endre dens kurs i fremtidige oppdateringer. For tiden, imidlertid, er jeg villig til å gi det kreditten det fortjener og si at, for et skrive-spill som ikke gjør for mye for å bøye blåkopien, klarer det å fange en overraskende god spill-opplevelse.

Dom

Final Sentence er, uten skyggen av tvil, ett av de mest urovekkende spill av sin type. Det er urovekkende, ikke nødvendigvis fordi det innebærer å ha en pistol rettet mot hodet ditt, men fordi det voksar nonsens-jargon og tunge-virker med en Battle Royale-formel. Konseptet i seg selv er fortsatt ganske enkelt, men selve handlingen med å blindt hamre på tastaturet i håp om at en enkelt feil ikke blir din selv-induserte knockout er ærlig talt ganske utfordrende.

Til å gjenta, Final Sentence er ikke en rolig affære med forgivende utfordringer; på motsatt, det er en smertefullt krevende øvelse som krever en stabil hånd og en villighet til å handle på impulser. Men hvis du kan koble over bekymringene, så burde du være i stand til å finne en ganske spennende skrive-opplevelse her. Det er litt på den enkle siden, jeg innrømmer, men hvis du er lett påvirket av enkle ideer som voksar mange lag av samme stoff, så er sjansene gode at du vil nyte å sverte kuler over en skrivemaskin i Final Sentence.