Road Rage-anmeldelse (Xbox, PlayStation og PC)

Et lite stykke av hjertet mitt forblir tapt i minnet om Road Rashs reparerte lærjakke og de etterløps‑live‑sekvensene. En enda større del av hjertet mitt er knyttet til minnene om turen – den polyfone eksosen, den endeløse klirringen av en biker‑kjede, og den svart‑gule jakken som alltid så ut til å ta igjen meg i siste sving. Road Rash lagret en skatt av gode barndomsminner – så mange at jeg ofte lurte på om det noen gang ville bli noe større, eller i det minste finne en verdig etterfølger som kunne bære vekten og ta konseptet til en helt ny dimensjon. Road Rage, dessverre, var ikke det jeg hadde i tankene.

Jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg ikke hoppet på muligheten til å ta på meg lærjakken og hoppe tilbake inn i en biker‑gjeng for andre gang. Road Rage lovet meg det, da den valgte å representere den samme drakten med nesten alle de samme symbolene og våpenskjoldene. På papiret fremstod den som den neste i rekken til å forstørre Road Rash og som en moderne etterfølger til en serie som hadde eksosen tilstoppet flere år tidligere. Klart skulle den ha vært limet som fylte hullene og lukket tomrommet. Problemet var at den ikke var Road Rash. Hvis Road Rage viste seg å være noe som helst, var det en fullstendig og total skuffelse.

Uansett kan du si at Road Rash er et lett spill å etterligne. Helvete, hvis du kan tilby motorsykler, kamp på veien og en rimelig stor verden å løpe rundt i, så bør du være på rett spor. Saken er at Road Rage, selv om den fortsatt har alle disse elementene, mangler den ene avgjørende ingrediensen som gjorde originalen Road Rash til den største i sin sjanger: en sterk ryggrad. Det er sant at den har alle brikkene i puslespillet, men den har ikke den minste anelse om hvordan de skal settes sammen til et komplett bilde. Fra det skuffende verdidesignet til den halvhjertede spillmekanikken, de repeterende oppdragene til de enorme mengdene tekniske feil — Road Rage, dessverre, treffer aldri blink på noen arena.

Som en innbitt fan av Road Rash, ønsket jeg å elske Road Rage, og jeg ville også bruke tid på å omgå alle de tekniske hindringene slik at jeg kunne nyte de korte øyeblikkene med kjøretøykamp og biker‑relatert innhold. Problemet var at på under fem minutter begynte hjulene å falle fra hverandre, og sprekkene ble snart for store til å ignorere. Håndteringen av motorsykkelen var rotete, og irriterende nok var kampen – den én delen som den burde ha fått riktig – unødvendig slurvete. Kombinert med et øde landskap og en masse A‑til‑B‑oppdrag og løse plottpunkter som ikke hadde noen reell betydning i den overordnede historien, klarte den ikke å fange ånden i en kultklassiker, noe som til slutt førte til en rekke kjedelige episoder og asfalt‑utløste sammenbrudd.

Etter å ha blitt utsatt for en langvarig opplæring for å lære det grunnleggende – en hendelse som gjorde liten eller ingen innsats for å utdype det grunnleggende eller gi meg en pekepinn på historien – ble jeg satt bak gassen på en motorsykkel og bedt om å føre ulike kriger gjennom en by. Den fanget meg ikke med en fengslende handling, og den gjorde heller ingen innsats for å krydre historien med NPC‑er med redningsverdige egenskaper. I stedet ga den meg en kort oversikt over verden, en lettflytende sykkel, og en håndfull løp‑hendelser å dykke lærhandskene i. Og, for å være ærlig, jeg kunne overse det. Dessverre var hindringene ubeleilig mange, og reisen ble bare verre jo lenger jeg kjørte gjennom bydelene.

Road Rage’s adopsjon av en åpen‑verden‑setting burde ha vært kirsebæret på kaken. Som det viste seg, hadde den imidlertid lite mer å tilby enn syv tette lag og en tilfeldig samleobjekt. Den hadde ingen sideoppdrag, ingen utfordringer, og kort sagt ingen grunn til å eksistere. Som følge av dette manglende elementet hadde jeg ingen grunn til å forlate den veltråtte stien. Et oppdrag dukket opp, og etter å ha krasjet inn i utallige vegger underveis, nådde jeg den endelige destinasjonen for å godta det. En kort beskrivelse belyste så noen vage detaljer, og jeg ble sendt videre for å takle hva enn den kastet på meg. Problemet var at ingen av det ga mening.

Som jeg sa, er Road Rage et spill som ofte snubler. Ta oppdragene som eksempel. I flere tilfeller får du i oppgave å eliminere rivaliserende gjengmedlemmer eller, i noen tilfeller, hente filer, plassere bomber eller flykte fra ulike ankerpunkter rundt i byen. Men det som burde vært en spennende, handlingsorientert opplevelse, ender opp med å falle i ørkenen. I stedet for å følge reglene for hvert oppdrag, løper du bare over ulike baner og deltar i trevlete kamper. Du oppfyller ikke oppdragets kriterier; du gjør noe annet som ikke har noe med historien å gjøre.

Selv om det smerter meg å si det, er Road Rage ikke akkurat uten tekniske feil heller. Man skulle tro at kjøring skulle være en behagelig opplevelse i et spill som bokstavelig talt gir alt av hjerte og sjel for å etterligne spenningen ved å suse gjennom gatene på en sykkel. I virkeligheten er det imidlertid ikke en morsom opplevelse i det hele tatt. Oppgraderingene, for eksempel, har ingen reell verdi, og de endrer ikke spillmekanikken på noen som helst måte. Siden verden er så tettpakket med skarpe svinger og sikksakk‑formasjoner, får du aldri muligheten til å gi gassen fullt og utnytte den oppgraderte sykkelen din. Men det du kan gjøre, er på den andre siden hjelpeløst å se på mens sykkelen din kolliderer med veggen i ulike hastigheter. Det er ikke bare du som gjør dette; AI‑riderne er like inkompetente.

I tillegg til de ustabile kjøremekanikkene og mangelen på puls, har Road Rage en elendig kamp. Si for eksempel at du treffer en annen rider, så reduserer du ikke deres livspoeng – et system som er like meningsløst som selve spillet – men du slår dem umiddelbart ned på bakken, og de faller deretter over sykkelen sin. På den måten får alt du gjør i et løp en slags drastisk straff. Selv med en AI som er meningsløs og idiotisk, føles det aldri bra å vinne et løp, og å oppgradere sykkelen med gevinsten påvirker aldri fremtidige prestasjoner positivt. Alt dette føles bare, jeg vet ikke, meningsløst. Men det er Road Rage, i et nøtteskall, dessverre.

Dom

Road Rage kan ha hatt gode intensjoner om å tenne flammen under Road Rash’s asfaltkongedømme, men sluttresultatet er dessverre langt fra det som gjorde den originale serien til en kultklassiker. Plaget av en elendig verdidesign, slurvete mekanikk og meningsløse oppdrag, klarer Team6 Game Studios ikke å levere et overbevisende spill som har potensial til å avløse en tidløs franchise. Det er også en skam, for det kunne ha vært en strålende åndelig etterfølger. Sannheten er imidlertid at det rett og slett ikke er alt og ingenting for Road Rash-inspired underdogs.