Moo Who? anmeldelse (PC)

Moo Who? gir en talerstol for tradisjonell rekvisittjakt, med en nebb, en fjærflokk og en mikrofon som lar allsidige “skuespillere” kanalisere sitt indre kyllingunge. Mot løpene på en hagle og en altfor paranoid bonde, prøver SAT Productions å gjenskape en fuglesang, ikke så mye med den flyktige koret av bevingede engler, men med uvitende Z‑list stemmeskuespillere som tror at de kan holde en tone, men ofte sliter med å innfri løftet om å fremkalle et bjeff som matcher et bitt.

Hvis du tror et spill som Moo Who? lyder som poenget i en dårlig vits, så er det fordi det er det. Se, hele premisset er så latterlig som du tror det er: en flokk mennesker går inn på en gårdsplass, etterligner lydene til den valgte arten, og unngår trusselen fra en kule mens en annen spiller leter etter dobbeltgjengeren med en hagle. Med dette har du en tullete idé som, når alt koker ned, gir et merkelig morsomt spill som er like seriøst som en ku i en tre‑delt smoking.

Jeg vil si dette: Moo Who? er, mot alle odds, en frisk pust. Det er ikke fordi det er et strålende spill, eller engang at det er en spillrevolusjon innen PvP-feltet. Jeg tror, om det er noe i det hele tatt, så er det et syn for øynene—et konsept som ikke burde fungere, men som gjør det av alle feil grunner. Gitt at vi har utholdt hundrevis av billige cash‑grab‑ideer som ofte har falt i fellen av å bli «shovelware», er det en behagelig overraskelse å finne et asymmetrisk flerspillerspill som våger å gjøre ting litt annerledes. Og når jeg sier annerledes, mener jeg at spillerne etterligner hønselyder gjennom sine egne mikrofoner. Igjen, det burde ikke fungere, men det gjør — og jeg klarer ikke å si om jeg elsker det eller hater det.

For å gjenta, Moo Who? spinner en enkel fortelling som føles uhyre lik en rekvisitt‑jakt‑basert flerspillerspill. Som ett av et fåtall gårdsdyr har du oppgaven å vandre rundt på gården, etterligne det aktuelle dyret, og smelte inn i omgivelsene mens en annen spiller aktivt leter etter deg. Hvis jegeren klarer å tyde dine gudløse stemmeskuespill‑ferdigheter, snur oddsene i deres favør. Den eneste redningen er at jegeren har et begrenset antall patroner. Hvis de for eksempel retter løpene mot feil dyr og trykker av, kan du teoretisk, i teorien, danse bort med en siste‑minutts podieplassering. Sannsynligheten er imidlertid at du ikke gjør det. For la oss være ærlige, hvem kan egentlig imitere en høne?

Hvis du ikke skriker, muer eller jamrer i Moo Who?, så vandrer du aktivt rundt på gården, smelter inn i rekvisittene, og hakker på objekter i et forsøk på å se ut som den du skal spille. Som jeger er jobben din å finne nålen i høystakken, sikte våpenet ditt, og fjerne det svake fra kornet — etterlignerne fra storfe. Og, bare for å understreke — dette er et spill. Poenget er at det også er overraskende bra spill. Se, selv om dyrene er i liten mengde og kommandoene er sterkt begrenset i rekkevidde og kompleksitet, er prosessen selve den utrolig underholdende. Siden mesteparten av opplevelsen handler om å kanalisere din indre ku og lytte til forferdelig kommentarer som følger, kan Moo Who? være dumt gøy å spille gjennom, spesielt med venner som deler samme sans for humor.

Jeg hadde aldri forutsett det, men som det viste seg, ga Moo Who?meg mer å bekymre seg for enn jeg kunne forestille meg. Hvis jeg ikke desperat prøvde å etterligne en høne, så stampet jeg modig rundt på gården, prøvde å holde meg perfekt og dumt årvåken mens timeren tikket ned i snegltempo. Mellom å le av min egen middelmådighet og å svette av skrekk ved synet av en hagle, fant jeg meg selv le av alvoret i det hele. Det ga aldri så mye mening, men jeg fant meg ofte i å starte en ny runde for å leke i en annen hønsegård eller jage en ny flokk fluer bort. Si det sånn, hvis jeg ikke kunne være en høne, så kunne jeg være en langt bedre gris. Spoiler: Jeg var aldri på randen av å erstatte Troy Baker. Likevel kom jeg tilbake, og det telte for noe.

Som med de fleste nisjespill som dette, skinner Moo Who? mest når du er sammen med likesinnede venner. Hvis du mangler den rotete gårdsmoraliteten, er det ærlig talt mye vanskeligere å nyte. Men la oss innrømme — du må ha sans for humor for å bruke penger på et spill som bokstavelig talt handler om å etterligne gårdsdyr. Poenget er at du vet hva du begir deg inn i med et slikt spill, og Moo Who? tvinger deg ikke til å overdrive seg selv eller lure deg til å tro at det er noe annet enn det egentlig er. Det er dumt — og jeg mener det på best mulig måte.

Realistisk sett er det best å ta et spill som Moo Who? med en klype salt, og selvfølgelig med et åpent sinn som favoriserer gimmicker og nybegynner‑spillmekanikker. Moo Who? er ikke et perfekt spill, og det har ikke styrken eller kapasiteten til å overgå sine jevnaldrende. Men det er, likevel, et svært underholdende spill som er like tåpelig som det er merkelig konkurransedyktig. Hvis det resonnerer med deg på et personlig nivå, vil du sannsynligvis nyte å kommunisere på dette idiotiske kjærlighetsspråket.

Konklusjon

Moo Who? finner sitt eget latterlig dårlige kjærlighetsspråk for å formidle et tåpelig budskap til massene, hovedsakelig i et forsøk på å belyse et positivt syn som kan resonere med målgruppen. Det setter oss ned og gir oss sitt eget mantra: selv når du tror at du har sett alt før, finnes det fortsatt en ny nål i høystakken som kan overraske deg. Det viser seg at denne nålen har formen av en ku, en mikrofon og en hagle. Ærlig talt, jeg hadde aldri gjettet det, men som det viser seg, endte den absurde blandingen av merkelighet ganske bra. Er det det beste som har skjedd siden Meccha Chameleon? Nei — men det fungerer likevel som en verdig talerstol.

Hvis du kan nærme deg Moo Who? med lave forventninger, kan du ende opp med å finne deg selv i nærvær av et irriterende smittsomt asymmetrisk spill. Ikke tenk mer på det. Er det strålende? Nei. Er det noe som får deg til å trekke på smilebåndet? Ja. Det er egentlig det du betaler for her.