Hello Neighbor 2-anmeldelse (Xbox One, Xbox Series X|S, PS4, PS5 og PC)

Hei Neighbor er en morsom greie i beste fall. Jada, det er stort sett puslespillbasert og litt for mye sandkasseelementer, men det er også fullpakket med mange uventede porsjoner med skrekk og nervepirrende atmosfære. Og Hallo Nabo 2, som man kan forvente av en større, bedre og visstnok dristigere oppfølger, gjør alt i sin makt for å forsterke disse ingrediensene for å skape et imperium som er dobbelt så stort. Gjør det arbeid, da? Vel, la oss dele det opp i analytiske biter.

Hva skjer, Raven Brooks?

Hei Neighbor 2 gir deg rollen som en undersøkelsesjournalist i en åpen verdenby som tydeligvis er lykkelig på overflaten, men dekket av mørke hemmeligheter under. Som sådan har hvert rom et arvestykke å skjule, og hver byboer har en besmittet sannhet å holde skjult for offentligheten. Det er derfor din jobb å dra på fisketur, med notatboken i den ene hånden, hjertet i den andre, og halen, av og til, godt gjemt mellom beina. Spørsmålet du til syvende og sist prøver å svare på? Hva i all verden skjer i Raven Brooks? Eller enda bedre, kan du noen gang våge å stole på innbyggerne etter å ha oppdaget deres stadig utviklende karuseller av forvridde hemmeligheter?

Hva sa jeg – den er mildt sagt forlokkende. Plottmessig drar den deg inn som en bunke pengesedler festet til tusenårsfalken – og den holder også landingen. Men det er... før du du får faktisk muligheten til å strekke ut en hånd og åpne døren for deg selv. Og for meg, for å være ærlig, var det en helt annen historie å åpne den gamle kastanjen og ha en skikkelig god, gammeldags vandring rundt. Raven Brooks ringte, ja visst – men gjorde jeg det? ønsker å overnatte frivillig?

Velkommen hjem, nabo

Skjermbilde av Gaming.net

Hallo nabo 2 åpner opp med at vår undersøkende journalist snubler over noe han ikke burde: en kidnapping midt på lyse dagen. Etter en nestenulykke med kidnapperen (som er den samme gretne golfspiller-typen fra det første spillet), får journalisten umiddelbart en muldvarpehaug å grave seg gjennom. Og den muldvarpehaugen, overraskelse, kommer i form av et fargekodet puslespill, komplett med alle de samme spakene, knottene og girene som utgjorde 90 % av det andre kapittelet. Déjà vu? Helt klart. Litt også nær hjemmet? Om bare litt.

Etter å ha brutt løs fra den lille hytta i åpningssekvensen, får du i bunn og grunn en relativt liten, åpen verden å utforske. Med lite veiledning og ingen målsetting som motiverer deg, er dette mer eller mindre det samme som å bli kastet ut på dypet uten redningsvest til å holde deg flytende. Igjen, det gir mening, siden helten vår er en undersøkende journalist og alt det der. Men ærlig talt, disse første tjue minuttene, hvor jeg tilbrakte målløst med å vandre rundt mens jeg lyttet til oppløftende pipemusikk, kunne dessverre vært litt mer spennende.

Det var først da jeg brøt meg inn i et faktisk hjem at jeg fant noe verdt å vente på. Etter å ha sneket meg gjennom bakinngangen og unngått kontakt med den tvilsomt sinte sheriffen – var jakten i gang. På få øyeblikk hadde de subtile elementene avtatt, spenningen hadde spontant eskalert til et banebrytende crescendo, og verden slik jeg plutselig så den, forvrengt seg til et pulserende mareritt, komplett med blodgjennomvåte safer å knekke, koder å tyde og ledetråder å avdekke. Det var på det tidspunktet jeg, med et lenge etterlengtet lettelsens sukk på slep, endelig fant fotfestet mitt.

Håper du liker puslespill

Skjermbilde av Gaming.net

Det sier seg selv at gåter er selve essensen av livet Hallo nabo 2. Faktisk er de så vanlige at hvis du ikke trenger å løse en gåte bare for å kunne knyte skolissene dine selv, er sjansen stor for at du spiller feil spill. Og ærlig talt, alt som skjer etter at du tar kontroll over helten dreier seg om en gåte. Det er til og med latterlig, men det gir deg definitivt mye å klø deg i hodet over. Og dessuten legger det også til et tynt lag med gjenspillbarhet, noe som er en ganske sterk flex i denne tiden, for å være ærlig.

As Hallo nabo 2 har et ikke-lineært format, gir nesten ingenting deg et signal om hvor du skal lete videre. Det er din reise, og det er helt opp til deg å koble sammen prikkene og plukke ut ledetrådene fra nettverket av kidnappinger. Hvordan gjør du det? Vel, ved å løse gåter, selvfølgelig. Og mange av dem også.

Problemet jeg har her er ikke så mye med selve gåtene – men mer brikkene som skal klikke direkte inn i nevnte gåter. Det viser seg at det å bli tatt på fersken av naboen (eller noen i Raven Brooks, for den saks skyld) betyr å miste alt utstyret ditt. Når det gjelder hvor det går, er det et annet spørsmål, og et som jeg spesielt ikke likte å måtte prøve å svare på med noen få minutters mellomrom. Og hvis jeg for eksempel trengte et brekkjern for å få tilgang til et bestemt område, vel, det ville ikke skje med mindre jeg mirakuløst snublet over et ekstra. Poenget her er dette: gåtene, så mye som Hei Neighbor vil at du skal nyte dem, er egentlig ikke alt de blir fremstilt for å være. Om noe, er de faktisk ganske plagsomme, dårlig plasserte og frustrerende utilnærmelige.

AI-en er din egen verste fiende

Skjermbilde av Gaming.net

Riktignok gjorde tinyBuild alt de kunne da det gjaldt å konstruere en solid og noenlunde pålitelig AI. Problemet er at AI-en er, jeg vet ikke, litt også smart, til det punktet at den er arrogant nøyaktig. Det faktum at den tilpasser seg feilene dine betyr bare én ting: gjør én feil, og du må betale helvetet for den. Men gjør to eller tre feil, så kan du like gjerne skrote fremgangen din og starte på nytt, for det er ingen måte du kommer til å overliste AI-en på denne. Med mindre du ikke har noe imot å spille hook.

På et tidspunkt befant jeg meg i et område av et hus som tilfeldigvis inneholdt ledetrådene jeg trengte for å komme videre. Dessverre for meg ble jeg snart tatt til fange og kastet tilbake ut til fortauskanten, noe som i hovedsak førte til at naboen studerte mønsteret mitt. Som et resultat sto det fast og ble værende der, noe som betydde at jeg, morsomt nok, ikke klarte å løse det neste gåten. Dette var et problem jeg tok tak i med litt mer frustrasjon enn jeg skulle ønske, men det føltes likevel rettferdig, gitt at jeg fortsatt holdt på å løse problemer og forstå mekanikken.

Andre ganger ville ikke AI-naboene rikke seg. Kanskje dette var en teknisk ting, jeg er ikke sikker. Uansett stoppet mye av fremgangen min opp utelukkende på grunn av det faktum at noen naboer bare ikke ville rikke seg en tomme. Var dette dårlig design fra tinyBuilds side? Jeg vet ikke. Faktum er imidlertid at den uoverensstemmende AI-en var et absolutt mareritt å tolerere fra begynnelse til slutt, og det gjorde meg absolutt verre til mote i det lange løp, det er helt sikkert.

Kjennelse

Ikke misforstå, Hallo nabo 2 har det som skal til for å bli et bra spill hvis du fjerner noen av de trivielle gåtene og ujevne elementer i åpen verden. Gjør dette det til en solid idé som er verdig en oppfølger til 50 dollar? På papiret, ja. Men når det gjelder den faktiske utførelsen, fremkaller den forvirrende AI-en og frustrerende plasseringen av gåtene definitivt en mental hindring – en som tok meg en dobbel dose smertestillende å slite meg gjennom og faktisk nyte. Og for å være ærlig, alt tatt i betraktning, var jeg liksom glad for at det var en dag-én-eksklusiv på Xbox Game Pass, ellers ville jeg kanskje ha trengt noe sterkere for å dempe frustrasjonen.

Hallo nabo 2 er ikke akkurat et skrekkspill, og det er heller ikke akkurat en nervepirrende historiedrevet opplevelse. Hvis noe i det hele tatt, er det et wannabe-puslespill som er redd for å eksperimentere med det som potensielt kan være noe storslått – noe spennende og friskt. Faktum er at det er en mulighet som har gled under radaren her, og det er synd at tinyBuild ikke klarte å tilkalle steinene for å ta den.

Hallo nabo 2 er også bare rundt fire eller fem timer langt, noe som betyr at du til full utsalgspris i det minste ville forvente å se litt replay-verdi her. Og det har det, om enn bare i små deler. Men inntil AI-en kan få en skikkelig overhaling og tannhjulene kan få litt ekstra albuefett, er det definitivt ikke verdt et nytt besøk. Raven Brooks er tålelig i doser, men jeg ville ikke gått tilbake for en ekstra porsjon etter å ha kommet meg etter den siste hodepinen det ga meg.