Metal: Hellsinger mot DOOM

Det finnes ikke noe mer metal enn å rive seg gjennom en hær av demoner med to rykende tønner og et tilhørende lydspor som er knallhardt nok til å få gutta i Rammstein til å skjelve i støvlene sine. Det er den typen helvetesaktig materiale som bare få har klart å sette seg inn i, men som, hvis det utføres riktig, er en kraft som ikke gir etter for noen underordnethet. Et par eksempler som faller meg inn med en gang er UNDERGANG, og selvfølgelig den nylig utgitte Metall: Hellsinger– to elleville skytespill som hever spillet sitt gjennom kunsten å kjempe høyt og metallinduserte ballader.

Riktignok er dette ikke de eneste to FPS-IP-ene som benytter seg av en jernhard poengsum og en blanding av ansiktssmeltende utførelser. For det det er verdt, er de to av de beste på det moderne markedet, og begge en ære til sjangeren som helhet. Spørsmålet er hvilken av de to som er det beste valget i 2023.

Hva er metal: Hellsinger?

Først og fremst er det elefanten i rommet som må anerkjennes: UNDERGANG og Metall: Hellsinger er faktisk ikke koblet til hverandre på noen måte, form eller fasong. Faktisk er førstnevnte et historiedrevet skytespill, mens sistnevnte er et rytme skytespill, tvers igjennom, og ingen av dem deler samme verden, karakterer eller historie. Og selv om det er lett å tro at de to er i slekt, om ikke gjennom blod så gjennom ånd, er faktum fortsatt: UNDERGANG og Metall: Hellsinger er noen få hav fra hverandre.

Når det er avklart, la oss snakke om Metal: Hellsinger. Hva er det, og hvordan henger det sammen med slike som DOOM, Bulletstorm, eller et hvilket som helst anarkisk fantasy-skytespill for den saks skyld? Vel, for å si det kort, Metall: Hellsinger er et episodisk rytmebasert førstepersonsskytespill av The Outsiders. Konseptet, i likhet med mye av UNDERGANG kapitler, innebærer at spillerne bane seg vei gjennom flere biomer i en fiendtlig underverden – en karmosinrød knutepunkt som er hjem til demoniske beist og sadistiske skapninger.

Hva setter Metall: Hellsinger bortsett fra UNDERGANG er dens rytmiske blåkopi – en spillstil som, i motsetning til den tradisjonelle løp-og-skyt-stilen som UNDERGANG vedtar, inviterer spillerne til å skyte til et taktslag. Det er ikke obligatorisk, men det tilbyr et utvalg av insentiver – en høyere poengsum på slutten av hver runde, som er det mest åpenbare. Hvis spillerne kan holde takten med en glidebryter som serverer taktbaserte noder regelmessig, teller poengsummene til slutt opp for å låse opp bedre belønninger og fordeler i spillet. Det er enkelt, men likevel så effektivt.

Hva er DOOM?

UNDERGANG er en spillserie som ikke trenger noen introduksjon, ettersom den helt på egenhånd har klart å beholde et fotfeste på FPS-fronten i nesten tre tiår. Med sin første utgivelse i 1993 har selve IP-en bare overgått fansens forventninger og blitt et av de mest ettertraktede skytespillene på markedet. Og helt ærlig tviler vi på at den vil forlate markedet med det første heller.

Kort oppsummert, UNDERGANG er en serie førstepersonsskytespill – historier der spillerne tar kontroll over Doom Slayer, en romfarer som har i oppgave å utrydde en demonisk art som herjer på jorden. Hvert kapittel, i samme stil som det forrige, skildrer lignende hendelser, bare med vagt forskjellige steder og fiender. Forutsigbart, men likevel avhengighetsskapende.

Spilling, våpen og innstillinger

Det sier seg selv at siden det er to spill med tanke på nervepirrende kamper, Metall: Hellsinger eller UNDERGANG har mangel på våpen. Tvert imot kan hver IP ikke bare skryte av et standard utvalg av nærkampvåpen, men også avstands- og prosjektilvåpen. Og disse våpnene er heller ikke akkurat vanskelige å få tak i, ettersom hver tittel tilbyr et helt arsenal i de innledende fasene av hver respektive kampanje. Så hvis det er action du er ute etter, så har du nok å velge mellom.

Spillmessig tilbyr begge spillene den samme arkade-actionen, lik de aller fleste klassiske førstepersonsskytespill. Ingen av de to er overdrevent lange heller, med DOOM Evig klokken inn rundt ti timer, og Metall: Hellsinger hoster opp bare fire, kanskje fem. Uansett hvilken vanskelighetsgrad du velger, gir begge kampanjene en rekke insentiver til å spille nivåene på nytt, om ikke for den ekstra utfordringen, så for ekstra fordeler og opplåsbare elementer.

Til slutt har vi progresjonen, som består av nivåbaserte kapitler som er spredt utover én enkelt historie. Metal: Hellsinger, Kapitlene er delt inn i temabaserte soner, som hver byr på flere bølger av fiender, og deretter den samme tilbakevendende bosskampen for å gå over til et nytt område. Forutsigbart, ja, men overraskende fengende og underholdende likevel.

UNDERGANG er litt annerledes, ved at den tar sikte på å tilby mer innholdsrike kapitler, så å si. Og siden hver sone har et bredt spekter av utforskbare områder og lommer med ekstra lore, fører dette til en langtrukken opplevelse, en som styrer unna det vanlige A-til-B-progresjonssystemet som Metall: Hellsinger følger. Konklusjonen er at hvis det er et større spill du er ute etter, så UNDERGANG vil garantert gi deg nok mat. For en kortere reise gjennom de samme helvetes landskapene, søk etter Hellsinger.

Kjennelse

Selv om The Outsiders' forsøk på å gjenoppfinne den metal-inspirerte ferden gjennom de syv sirklene i helvete var beundringsverdig i beste fall, var det ikke det. ganske nok til å løsne UNDERGANG, en kraftpakke av en FPS-serie som har regjert suverent i flere tiår, fra podiet. Likevel, til tross for alt den bidro med – en knallbra musikk og all den vanedannende actionen i tillegg – gjorde den det bemerkelsesverdig bra. Så la det være sagt at selv om UNDERGANG har helt klart de bedre verdenene og fysikken, Metall: Hellsinger er fortsatt et latterlig bra spill, og ikke minst en honnør til FPS-fellesskapet.

Selvfølgelig koker alt ned til personlige preferanser, slik det ofte gjør når det gjelder å dele en kile mellom to produkter med lignende design. Når det er sagt, gitt arven som UNDERGANG har bygget for seg selv, og for ikke å nevne de utallige IP-ene den har inspirert i løpet av tiårene den har vært på markedet, ville det være en absolutt fornærmelse å skyte ned en til fordel for, vel, et mindre kjent kunstverk.

Det er et enkelt valg for de som er hengivne til metal-scenen, vel å merke. Musikalsk sett kan begge franchisene skryte av upåklagelige musikkstykker og atmosfæriske lydplanker – til og med i den grad at de setter Hans Zimmer i arbeid. Og på den annen side, hvis det er en generisk reise gjennom helvete med et kraftfullt soloarkester bak ryggen din du er ute etter, har du funnet ikke ett, men to uberørte eksempler rett der i frontlinjen. For alt annet, som inkluderer bedre kampmekanikk og variasjon generelt, søk ly i klørne til UNDERGANG og dens kiste med vanhellige skatter.

Så, hva synes du? Er du enig i dommen vår? Fortell oss hva du synes på sosiale medier. her..