5 antiklimaktiske bosskamper som ødela spillet

Jeg vet ikke med deg, men jeg liker utfordringer. Det er noe de fleste av oss i det minste burde forvente i et videospill – spesielt i de avsluttende delene av en reise. Når vi har brukt utallige timer på å skape heltene våre og maksimere deres sanne potensial, er det vi egentlig ønsker et resultat som lar oss vise frem våre nyvunne evner. Det vi imidlertid ikke ønsker, er en antiklimaks som trekker seg bort fra utfordringen og i stedet fremstår som en tilfeldighet. Vi vil ha bosskamper – og vi vil ha dem bevæpnet til tennene i påvente av vår ankomst.

Enten det er et japansk rollespill eller en relativt kort kampanje med færre nivåer å klatre, bør videospill alltid sikte mot et crescendo. Dessverre har mange utviklere blitt late med bosskampene sine opp gjennom årene. Og jeg snakker ikke om klisjéen med tre «tap out»-treff, men mer metoden med å bruke kjappe mellomsekvenser i stedet for faktisk spilling. Dessverre er disse fem skyldige i å bruke den taktikken for å veve spillene sine sammen. Og nei, vi har ikke tilgitt dem for det. Ennå.

5. Rodrigo Borgia (Assassin's Creed II)

Greit, så jeg fyrer av denne med en gang. Assassin's Creed, uansett hvordan dette bidraget måtte fremstille det, er på ingen måte et dårlig spill. Det er bare det at, vel, det er litt lite overbevisende i beste fall, og ved et par anledninger har vår fordypning vært fullstendig delt over visse slurvete mekanikker. Bare ta den siste bosskampen med paven, for eksempel. Det som skulle ha blitt en minneverdig kamp mellom to bakmenn endte til slutt i en nevekamp på skolegården med svært lite rom for faktiske ferdigheter. Altså, hvordan skjedde det?

Som med alle Assassin's Creed-segmenter er det å bruke motangrep den eneste strategien som trengs for å vinne nesten enhver kamp. Og selv om det kan være bra for å ta ned små hærer av vakter i løpet av reisen vår, er det bare naturlig å forvente noe litt mer ekstravagant fra den endelige bossen. Men nei. Det er bare, vel, mer slag og kontring. Slag ... og kontring. Sukk. Ubisoft kunne vel ha trukket noe litt mer spennende opp av sekken for en avslutning så følelsesladet som Assassin's Creed?

4. Lambent Brumak (Gears of War 2)

Ta en titt tilbake på Gears of War-tidslinjen som helhet, og du vil sannsynligvis huske antallet kuler du avfyrte som Marcus Phoenix. Det må da ha vært hundretusenvis, ikke sant? Vel, ut fra det vi kan huske, ble bare én av disse kulene brukt til å felle den siste bossen i Gears 2. Det stemmer – én. Én kule. Ikke en hel salve med ammunisjon spredt over en haug med våpen. Bare ett skudd – med ett våpen. Irriterende nok, etter alt vi hadde bygget oss opp til – var det alt som skulle til for å beseire den ruvende Lambent Brumak.

Gears of War 2 gjorde en fantastisk jobb med å legge grunnlaget for en endelig konfrontasjon mellom mennesker og Lambent-hæren. Brumak var riktignok bare prikken over i-en i et oppgjør vi var bekymret for ville bli utfordringen vi både lengtet etter og fryktet. Men det var ikke noe av det slaget. Faktisk var alt vi trengte å gjøre under den siste bosskampen å holde en enkelt avtrekker inne i noen øyeblikk. Og se, rulleteksten begynte å rulle, uten at en faktisk utfordring dukket opp på forhånd. Ærlig talt, det er ikke noe vi forventet av et Gears-spill.

3. Gary «Boss» Smith (Mobber)

Det er ingen tvil om at Bully er et genuint forlokkende lite nummer når det gjelder eventyrspill. Tross alt har det alle Rockstars signatursæregenheter, og det lover godt for enhver spiller som så mye som har sett et Grand Theft Auto-kapittel det siste tiåret. Historiemessig er det fengslende og virkelig lett å følge. Kampene, derimot, er litt mer utvannet sammenlignet med andre titler under Rockstars legendariske belte. Det er der de liksom sviktet – spesielt under de større kampene.

Gary Smith, som vi bare fikk et glimt av et par ganger etter åpningskapittelet, burde ha vært en verdig kandidat til en avsluttende kampsekvens. Etter at vi bokstavelig talt hadde pløyd oss ​​gjennom hver eneste klikke og erobret skolen, var det bare riktig at vi skulle gå videre for å møte vår verste fiende i et strålende lys. Det burde ha vært emosjonelt, sterkt og utrolig utfordrende. Bare det, det var det ikke. Det fikk oss bare til å gå hardt i klammeri – akkurat som vi hadde gjort de siste seks og en halv timene i strekk. Hvor er moroa i det?

2. Endelig sjef (Middle-Earth: Shadow of Mordor)

Selv om Shadow of Mordor har vist seg å være et av de beste eventyrspillene på markedet, unnskylder ikke statusen alene nødvendigvis den forferdelige slutten som etterlater spillerne både skuffet og forvirret etter rulleteksten. Vi må innrømme at vi forventet mye mer av et spill som bokstavelig talt dytter action i ansiktet på oss omtrent hvert femtende sekund. Faktisk, med en kamp som lurer rundt nesten hvert hjørne og en hel gruppe av Saurons hær å demontere, forventet vi alle en utrolig lang finale. Selv om den dessverre ikke helt innfridde forventningene våre.

Til slutt, til vår ærlige overraskelse, endte det hele opp med noen få QTE-er og ingenting mer. Ingen strategi var nødvendig for å konfrontere Black Hand, og nesten hver eneste fnugg av ferdighetene våre ble raskt forkastet uten et øyeblikks varsel. Noen få knapper senere, og vi sitter plutselig igjen med en utrolig antiklimaksisk slutt som ikke gjør noe annet enn å gi en henvisning til en åpenbar oppfølger. Men etter en så dårlig slutt som denne, fikk det oss til å tvile. Monolittens evnen til å utvikle en verdig etterfølger.

1. Lucien (Fabel 2)

Når vi tenker på Fable, forbinder vi det egentlig ikke med overveldende bosser og vanvittige vanskelighetsgrader. I stedet kobler vi det til knappeknusende kamper og enkle QTE-er som enhver spiller kan mestre med letthet. Det betyr imidlertid ikke at slutten på hver reise burde være like enkel. Tross alt, siden Fable er et rollespill, ville vi i det minste forvente at en liten hær skulle prøve å undertrykke oss før vi tok våre siste skritt mot den store finalen. Dessverre ville en tur i parken vært mye mer utfordrende enn å ta opp kampen mot Lucien i Fable 2.

Selvfølgelig forventet vi aldri at det å møte Lucien skulle bli en overveldende kamp da vi krysset terskelen inn i hans hellige spir. Bare at vi i det minste forventet en bølge av fiender eller en slags tidsbestemt kamp. Men å nei, vi måtte bare avdekke en gammel spilledåse og holde inne en enkelt knapp i tjue sekunder i stedet. Det var egentlig alt som var å gjøre – til tross for at Lucien hadde en hel hær som holdt på å stå i lobbyen sin. Altså, seriøst? Kom igjen, Løvehode.