5 Verste Assassin’s Creed: Valhalla-oppdrag, rangert

Det har nå gått fem måneder siden Assassin’s Creed: Valhalla traff markedet. Det betyr at vi har hatt nok tid til å dykke ned i den rike historien om viking-tørket England og tygge gjennom størsteparten av reisen. Hva det også betyr, selvfølgelig, er at vi er ganske mye klar til å rive ut innvollene og skrape hver enkelt krok og kjerne av den omfattende kapitlet. Og tro meg når jeg sier — Valhalla holdt ikke tilbake på glitches og wonky fysikk over sin sekstitimers historie. Men det er ikke derfor vi er her.

Historiebuer er det som driver Valhalla til sin endelige gardinkal. Med et dusin eller flere unike regioner å utforske og danne allianser med, tilbyr hver rekke med oppdrag genuint fascinerende bakgrunnshistorier og kompellende spill. Eller i hvert fall gjør de fleste av dem det, på ett eller annet vis. Selvfølgelig, med et spill så enormt som Valhalla, ventet vi å møte noen hindringer på veien. Imidlertid er det disse fem hjernedøde oppdragene som fikk våre øyne til å rulle heftigst. Unnskyld, Ubisoft.

5. Well-Travelled (Asgard)

Vi trengte definitivt ikke en strategiguide for å løse denne.

Hvis det er en ting vi ikke liker i et spill som er action-orientert — det er monoton puslespill. Selvfølgelig kan jeg ikke snakke for alle når jeg sier det, men for et spill så kamp-fokusert som Valhalla — å måtte stoppe i våre spor for å klø våre hoder i tretti minutter bare ikke stemmer overens med vår innlevelse. Og dessverre er det usedvanlig kjedelige oppdraget, Well-Travelled, det som bryter forbindelsen mellom Eivor og spilleren for første gang.

Dette blir verre av det faktum at Eivor forteller sin medhjelper at han har omarrangert lysene flere ganger tidligere, og vi blir umiddelbart etterlatt til å føle oss som idioter når vi feiler hver enkelt forsøk. Selvfølgelig er det ikke så vanskelig å åpne den hellige Well of Urd, men likevel — det handler om å koble sammen noen lys, og deretter gjøre noen absurd trickery med en glassbit et sted. Ja, det høres enkelt ut i sammenheng — men uten noen form for veiledning på veien, å knuse puslespillet gjør opp for noen av de mest frustrerende øyeblikkene i hele buken. Og så videre.

4. Bloody Path to Peace (Sciropescire)

Jeg vet ikke om dere — men jeg foretrekker å ikke fiske etter åler etter å ha brent noen hjem ned. Hva sier du, lille herre? Åh, det er rett — selvfølgelig gjør du det.

I det som burde være et ganske underholdende oppdrag totalt sett, ødelegges Bloody Path to Peace takket være en liten del som finnes rundt midtpunktet. Og det er fiske. Ål-fiske, for å være nøyaktig. Som om det er noe vi ønsker å gjøre etter å ha brent en landsby og redusert den til aske. Og, hvis man også tar i betraktning at det følger på et ganske tøft boss-kamp — så gjør det ikke noen mening å servere en bindingsøyeblikk med den aspirerende kongen, Ceolbert.

Faktum er — fiske i Assassin’s Creed: Valhalla er ikke morsomt. Det er ikke. Hvis noe, er det like kjedelig som de løse ambisjonene som driver den unge prinsen til tronen totalt sett. Og, hvis man ikke har låst opp fiskehytten i sin bosetting før man starter oppdraget, så er man essensielt sett nødt til å ty til alternative metoder for å sikre de tre ålene. Det, selvfølgelig, betyr å måtte vade gjennom det grønne vannet med ingenting annet enn en bue og en salve av piler. Høres enkelt nok ut, ikke sant? Prøv å si det når du går tå mot tå med en skole av slimete så og så.

3. Essexe

Fordi å anta rollen som mekler er mye bedre enn viking. Kom igjen, Ubisoft — dra deg sammen.

Til tross for de mange fascinerende historiebuer som vever seg mellom de ulike regionene i England, er det noen som ikke helt fanget oss på et emosjonelt nivå. Essexe, selvfølgelig, var ett av dem. Men i stedet for å plukke ut bare ett enkelt oppdrag fra hele kjeden, synes det bare riktig å fremme hele samlingen for dom.

Når man nærmer seg tretti-timers merket i hovedhistorien, spiller Essexe en stor fyller-rolle når man jobber for å samle opp sine Power-poeng før man tar på seg Vinland og andre høyere-rangerte bydeler. Dessverre var den svake skrivingen og den kjedelige premissen omkring en kjærlighetstrekant med treige personligheter det som til slutt trakk buken ned i hullene. Kampen var komprimert til bite-sized segmenter, dialogen var kutta ned til kjeselige monologer, og den to-timers historien, til tross for sin fortryllende setting, var et patetisk forsøk på å holde oss fanget i viking-loren. Eivor som mekler? Jeg kjøper det ikke.

2. The First Night of Samhain (Glowecestrescire)

Vi drømte kanskje det — eller tilbrakte vi faktisk tretti minutter med å banke på dører for kake? Hva? Hvorfor, Ubi? Hvorfor?

Efter å ha tilbrakt femti timer med å utrenge England for sine rikdommer og nærme oss klimaks i Eivors lange historie, var det bare naturlig å forvente noe litt hardere enn det Glowecestrescire faktisk hadde i vente for oss. Mens fylket som helhet er en ting av naturlig skjønnhet — er den kjeselige historiebuen som forteller historien om den ikoniske Wicker Man, hvis noe, utrolig feilplassert. Imidlertid er det det latterlig lange åpningkapitlet til regionen som fikk oss til å synke vårt ansikt i våre hånder mest.

Det er rettferdig å si at etter å ha tilbrakt oppover femti timer som den blodtørstige vikingen, kom vi til å forstå sinne og bestemmelse som drev Eivors hjerte. Og mens han er en lojal høvding for Raven-klassen og en generell pålitelig for sine byfolk — er han på ingen måte en som går friggin’ trick eller treating. Det er der vi tapte det. Åh, og hvordan kunne vi glemme at Glowecestrescire-debuten også hadde oss til å kjempe mot vildsvin, spore ubestemte fremmede og forsvare oss mot seksuelle forslag fra aspirerende politikere? Du vet, all den meningsløse fyllingen du ville forvente å finne i et spill av denne kaliberen. Selvfølgelig, kanskje ikke femti timer inn. Det er tutorial-verdig på beste vis — la oss bare la det være der.

1. Jorvik

—Vi stopper deg der, Eivor. Vi har hørt det hele før.

Til slutt, når vi nærmer oss slutten av våre minst favoritt-oppdrag i hele Valhalla, synes det å være like godt en tid som noen annen til å kritisere Jorvik for alt det er verdt. Takk til at byen er dekket av spill-ødeleggende feil (ja — selv i mai), korrupte save-filer og en zombielignende befolkning, endte hele Jorvik-historiebuen opp med å være ingenting annet enn en lun varm sump av absolutt nonsens. Og gutt — snakk om en dårlig unnskyldning for en fyller-historie.

I tillegg til de strødde feilene og hjernedøde innbyggerne, avslører Jorvik også en av de dårligste historiene i hele spillet. Selvfølgelig er det helt greit å ha litt fyller-innhold for å hjelpe med å blomstre The Hidden Ones bakgrunnshistorie, men Jorvik skriker mediokritet og lat skriving med svært få ekte bånd. Drepe ham, drepe henne — rapporter tilbake til Randvi for å fortelle henne “god nytt”. Gjesp. Det er rettferdig å si at, uten Jorvik i blandingen — ingen ville være særlig opprørt over å se det ut av bildet. Bare enda en haug med meningsløs fyller som Ubisoft manglet motivasjon til å justere til en overbevisende historie. Tutt tutt, Ubi. Kan ikke si vi ikke forventet mer.

Trenger du mer Assassin’s Creed-innhold? Vel, du er i flåten. Vi har nok til å gå rundt her på gaming.net, det er helt sikkert. Ta disse, for eksempel:

Assassin’s Creed: 5 Epoker Vi Ville Elsket Å Se