5 Worst Assassin's Creed: Valhalla-oppdrag, rangert

Det har gått fem måneder siden Assassin's Creed: Valhalla slo markedet. Det betyr at vi har hatt god tid til å fordype oss i den rike historien til det vikingherjede England og bite gjennom mesteparten av reisen. Det det også betyr, selvfølgelig, er at vi stort sett er klare til å rive ut kråsene og granske hver krok og krok av det omfattende kapittelet. Og tro meg når jeg sier - Valhalla holdt helt sikkert ikke tilbake på feil og skjemmende fysikk i løpet av sin sekstitimers historie. Men det er ikke derfor vi er her.

Det er historiebuer som driver Valhalla til det siste teppet. Med et dusin eller flere unike regioner å utforske og inngå allianser med, tilbyr hver rekke oppdrag genuint fascinerende bakhistorier og overbevisende spilling. Eller i hvert fall de fleste av dem gjør det. Selvfølgelig, med et så enormt spill som Valhalla, forventet vi på en måte å treffe noen fartshumper underveis. Imidlertid er det disse fem sinnslidende oppdragene som fikk øynene våre til å rulle tyngst. Se på unnskyldningene, Ubisoft.

5. Velreist (Asgard)

Vi trengte definitivt ikke en strategiguide for å løse denne. Kryss våre hjerter.

Hvis det er én ting vi ikke liker i et spill som er handlingsorientert – det er monoton puslespillløsning. Selvfølgelig kan jeg ikke snakke på vegne av alle når jeg sier det, men for et spill så kampfokusert som Valhalla – det lover ikke godt med fordypningen vår å måtte stoppe i våre spor for å klø oss i hodet i tretti minutter. Og dessverre er det den utrolig kjedelige oppdraget, Well-Travelled, som bryter forbindelsen mellom Eivor og spilleren for første gang.

Forverret av det faktum at Eivor forteller sin medskyldige at han har omorganisert de strålende lysene flere ganger før, er vi umiddelbart igjen til å føle oss som idioter når vi mislykkes hvert eneste forsøk. Å åpne forseglingen av den hellige Urd-brønnen virker selvfølgelig ikke som en overveldende vanskelig utfordring. Tross alt er det bare å koble til noen lys, ikke sant? Feil - det er å koble sammen flere lys - og så gjøre noe absurd triks med en glasskår et sted. Jada, det høres enkelt ut i kontekst - men uten en eneste fnugg av veiledning underveis, vil det å knekke puslespillet gjøre opp for noen av de mest frustrerende øyeblikkene i løpet av hele buen. Og litt til.

4. Blodig vei til fred (Sciropescire)

Jeg vet ikke med deg - men jeg foretrekker å ikke fiske ål etter å ha brent noen hjemme. Hva sier du, lille herre? Å, det stemmer – selvfølgelig gjør du det.

I det som burde være et ganske underholdende oppdrag totalt sett, er Bloody Path to Peace til slutt ødelagt takket være ett lite segment som ligger rundt midtpunktet. Og det er fiske. Ålefiske, for å være presis. Som om det er noe vi ønsker å gjøre etter å ha fyrt opp en landsby og lagt den i aske. Å, og med tanke på at det også følger etter en ganske tøff sjefskamp – det gir rett og slett ingen mening å servere et bånd med wannabe-kongen, Ceolbert.

Faktum er - fiske i Assassin's Creed: Valhalla er ikke morsomt. Det er ikke. Om noe er det omtrent like kjedelig som de løse ambisjonene som driver rookieprinsen til tronen totalt. Og hvis du ikke har låst opp fiskehytta tilbake i bosetningen din innen du starter oppdraget, er du i hovedsak overlatt til å ty til alternative metoder for å sikre trioen av ål. Det betyr selvfølgelig å måtte vasse gjennom det slimgrønne vannet uten annet enn en bue og en salve av piler. Høres lett nok ut, ikke sant? Vel, prøv å si det når du går tå til finne med skolen av slithery so-and-sos.

3. Essexe

Fordi å påta seg rollen som matchmaker er langt bedre enn Viking. Kom igjen, Ubisoft – ta deg sammen.

Til tross for de mange spennende historiebuene som vever seg mellom de forskjellige regionene i England, er det et merkelig par som ikke akkurat fanget oss på et følelsesmessig nivå. Essexe, selvfølgelig, var definitivt en av dem. Men i stedet for å plukke ut bare et enkelt oppdrag fra kjeden som helhet, virker det bare riktig at vi legger frem hele samlingen til vurdering.

Når du presser inn i trettitimersmarkøren til hovedhistorien, spiller Essexe en viktig utfyllende rolle mens du jobber med å samle opp Power-poengene dine før du tar fatt på slike som Vinland og andre høyere rangerte bydeler. Dessverre var den svake skriften og kjedelige premissene rundt en kjærlighetstrekant med trepersonligheter det som til slutt dro buen ned i gropene. Kampen ble komprimert til bite-sized segmenter, dialogen ble trimmet ned til grusomme monologer, og den to timer lange historien, til tross for sin fortryllende setting, var et ynkelig forsøk på å holde oss sammenflettet med vikinghistorien. Matchmakeren Eivor? Jeg kjøper den ikke.

2. Den første natten til Samhain (Glowecestrescire)

Drømte vi bare det - eller brukte vi faktisk tretti minutter på å banke på dører etter kake? Som hva? Hvorfor, Ubi? Hvorfor?

Etter å ha brukt førtifem timer på å rense England for rikdommene og nærme seg klimakset i Eivors lange fortelling, var det helt naturlig for oss å forvente noe litt mer enn det Glowecesstrescire faktisk hadde i vente for oss. Mens fylket som helhet er en ting av naturlig skjønnhet - er den grusomme historiebuen som forteller historien om den ikoniske Wicker Man, om noe - utrolig malplassert. Det er imidlertid det latterlig lange åpningskapitlet til regionen som fikk oss til å senke ansiktet vårt mest i håndflatene våre.

Det er rettferdig å si at etter å ha tilbrakt over femti timer som den blodtørstige vikingen, kom vi til å forstå sinnet og besluttsomheten som drev Eivors hjerte. Og selv om han absolutt er en lojal høvding for Raven-klanen og en overordnet stift for byens innbyggere, er han på ingen måte en som skal trikse eller behandle. Det var der vi mistet det. Åh, og hvordan kunne vi glemme at Glowecesstrescire-debuten også fikk oss til å kjempe mot villsvin, følge etter utallige fremmede og avverge seksuelle forslag fra ambisiøse politikere? Du vet, alt det meningsløse fyllstoffet du forventer å finne i et spill av denne kaliberen. Skjønt, kanskje ikke femti timer om. Det er i beste fall tutorial verdig - la oss bare la det være.

1. Jorvik

– Vi stopper deg der, Eivor. Vi har hørt alt før.

Til slutt, når vi trekker til konklusjonen av våre minst favorittoppdrag i hele Valhalla, ser det ut til å være et like godt tidspunkt som noen annen å gi Jorvik for alt det er verdt. Takket være at byen var strødd med spillbrytende feil (ja – til og med i mai), korrupte lagringsfiler og en zombie-lignende befolkning, endte hele Jorvik-historien opp med å bli noe mer enn en lunken sump av absolutt tull. Og gutt – snakk om en dårlig unnskyldning for en utfyllende historie.

I tillegg til de utslitte feilene og hjernedøde borgerne, avdekker Jorvik også en av de verste historiene i hele spillet. Selvfølgelig er det vel og bra å ha litt fyllstoff for å blomstre bakhistorien til The Hidden One, selv om Jorvik egentlig skriker middelmådighet og lat skriving med svært få ekte bånd å starte opp. Drep ham, drep henne - rapporter tilbake til Randvi for å fortelle henne de "gode nyhetene." Gjesp. Det er rettferdig å si at uten Jorvik i blandingen - ville ingen vært så opprørt å se det ut av bildet. Bare nok en haug med meningsløst fyllstoff som Ubisoft manglet motivasjonen til å tilpasse til en overbevisende historie. Tut tut, Ubi. Kan ikke si at vi ikke forventet mer.

Trenger du litt mer Assassin's Creed-innhold? Vel, du er heldig. Vi har nok å gå rundt her på gaming.net, det er sikkert. Ta for eksempel disse:

Assassin's Creed: 5 epoker vi ville elske å se